Tikkende Trekkoppdager

Natten bøyer seg mot tausheten

NATTEN BØYER SEG MOT TAUSHETEN

Hver morgen deler solen ut hender
til magre skyer som klatrer opp himmelen
og spiser dagen med fingre gjennom gapende vind.

Den grådige siden av natten åpner ropet fra hendene.

Mørket strammer knokene på vidt gap,
truer himmelen ned på kne.
Vinden hyler og blåser veggene ut av luften.

Nølende fingermerker i skylaget stanser etter støtet.

Natten bøyer seg mot tausheten,
plukker månen opp fra dagen.

Vinden tørster og drikker dugget ut av skumringen
i morgengryet.

–

DET ER IKKE MIN HIMMEL

Det er ikke min himmel som smekker
igjen blåfargen bak ryggen
eller vinden som griper dørklinken i hendene
og låser nøkkelen med skyenes fingre

Det er ikke min måne som sklir i skyggen
fra gresset og strekker armene inn under dørsprekken
og kiler gulvet under nakne føtter om kvelden

Det er ikke min sol som snubler i grantreet
og maler gule striper på et grått lerret i pupillene
gjennom nøkkelhullet

Det er min himmel som åpner rommet i regndråpene
og lukker veggene om pusten
fra den tomme natten rundt vinduet

–

HIMMELEN FANGER MÅNEN BAK EN SLITEN SOL

Med spisse timer
stikker jeg hull på himmelen
suger luften ut av en gammel dag

og lar den hule sløvheten
sive innover nytrukket måne, strekker meg etter søvnen
med en sliten sol bak øyelokket

lytter til støv i en slørete gange
det store grå havet fyller tankene med lange strekninger
ser ingenting så langt sinnet rekker

tiden synker uvirksom og fanger en vekkeklokke på vei
ned

juli 19, 2007 - Posted by tikkende | Natten bøyer seg mot tausheten