Tikkende Trekkoppdager

Den lavest pløyde åkeren

Bottolf, den luringen, er en fin fyr i pølse og slips. I dag stoppet han meg
på vei til postkassen og spurte om jeg visste hvor den lavest pløyde åkeren
i nabolaget var blitt av. Jeg tenkte meg godt om, men måtte innrømme at
jeg ikke husket hvor jeg hadde sett den sist. Da så han på meg med triste
øyenbryn og klødde seg på nesen med håndflaten.
”Håret ligger flatere når det ikke blåser”, sa han kjapt og fortalte om alt han
ønsket seg til jul. Tresleiv var ikke noe konen hans alltid ville ha, de hadde
vært skilt noen år eller syntes det var på tide å pusse opp båten til våren.
Jeg klappet han lett på hodet og trøstet med at gressklipperen min var tom
for bensin i fjor. Da løsnet han skolissene sine og gikk fornøyd hjemover
med et glass appelsinsaft i hånden.

Jeg kjente smått at det luktet kumøkk og skjønte at det kom fra antennen
Bottolf hadde lagt fra seg i veikanten. Den tilhørte ikke annen generasjons
tv-tittere, men heller ikke et forglemt høreapparat Bottolf hadde brukt på
60’tallet. Jeg husket med fryd at Bottolf brukte briller og neppe ville lagt
fra seg en antenne som bare onkelen hans hadde kastet. Jeg lot fingrene gli
over grusen samtidig som barten kilte meg på nesetippen. Akkurat da kom
konen hans gående på krykker over gårdsplassen. Hun kunne ikke glemme
den gangen jeg lånte henne hammeren på forsommeren, hun hadde alltid
vært så glad i høsten. Jeg stilte meg på huk bak en skurtresker og ventet.
Det lå noe korn under hjulet selv om bilen bak var fri for rust. Hun kom
bort til meg og klappet forsiktig på en harepus. Jeg tenkte med en gang
på trehesten min. Hvordan jeg plasserte den på loftet og hjalp moren min
med å pusse vinduene i stedet. Det var ikke en bitter tanke, men jeg ble
fort lei av epler. Hun la krykkene fra seg under harepus og vippet tærne
mot meg. Smilet var nesten ikke til å kjenne igjen. Jeg hadde aldri sett
bakhodet hennes på den måten. Jeg smilte tilbake.

”Hei, Øivind, så fin skurtresker, har du kjøpt deg ny klokke?” spurte hun
plutselig veldig langsomt. Jeg ble usikker og begynte å rødme. Jeg ville
ikke vise hvor rød i kinnene jeg var for et så flott kompliment.
”Takk Karianne, ingen klokke hjelper mot gnagsår på føttene vet du, så
lenge man ikke bruker plaster”, sa jeg nølende og begynte å svette. Jeg
hadde en rar illeluktende følelse av å ha åpnet meg for mye og fryktet
at hun skammet seg over tåneglene sine. Men jeg visste de var vakre.
”Bottolf har begynt å pusse opp kjøkkenet, men glemte å kjøpe spiker”,
sa hun uten forvarsel og viste meg den sommerbrune pekefingeren sin.
”Nei, det er ikke hver dag regnet vanner plenen, i går måtte jeg bruke
sprederen”, forsvarte jeg meg og prøvde å si noe fornuftig.
Hun rygget litt frempå men bøyde seg fort bakover igjen. Grusen som lå
spredt utover asfalten hadde jevnet seg til under føttene hennes. Gang
på gang måtte jeg ty til en rake for å holde løvet unna.
”Jeg skulle ønske vepsen hadde en rundere flate, det er ikke min stil å
bruke tommelstokk”, sa hun overraskende faglig og gjorde meg
forfjamset. Denne kvinnen kan bøye stål med en traktor, slo det ned
i meg med en gang solen forsvant bak en sky. Det gikk opp for meg
at jeg måtte handle raskt og bare snakke henne etter munnen.
”Ja, noen ganger er det enklest å bake brød, selv om det bare er tv-en
som har gått i stykker”, prøvde jeg febrilsk å bruke som et usynlig
forsvar. Men forsto at slaget var tapt og la raskt til at fotballsesongen
var over. Hun sprikte ivrig med tærne og leggmusklene jobbet intenst.
Jeg kunne se blodårene pumpe ned i føttene. De skoleflinke dagene
var tydeligvis noe hun satte pris på.

Det begynte å mørkne. Jeg fikk en rar fornemmelse i hele overkroppen
at det ville bli lysere når solen sto opp igjen neste morgen. Det gjorde
meg uvel. Jeg kunne ikke la være å tenke på alle som punkterer om
natten. En gang var jeg i glassmagasinet da en mann mistet et glass
i gulvet så det knuste. En liten gutt sto urolig og så på mens de feide
opp glasskårene og det var bare flaks at ballongen hans ikke sprakk.
Han hadde heldigvis glemt og blåse den opp.
Plutselig kjente jeg Karianne dunke meg i hodet. Hun var nok mest
interessert i å få kontakt. Jeg la merke til den røde solnedgangen
som gikk ned bak ansiktet hennes.
”Jeg har fått en flis under foten og må hjem å lage middag”, sa hun
blid og fornøyd. Det virket som om hun gledet seg.
”Nei, jeg vet ikke hvor lenge jeg blir stående her, det frister ikke å
male gjerdet akkurat nå”, sa jeg unnskyldende og puttet hendene
blygt ned i bukselommene. Karianne trakk til seg tærne og prøvde
å lirke til seg krykkene uten å forstyrre harepus. Hun jumpet bortover
veien og jeg kom plutselig på at Bottolf hadde spurt meg om den
lavest pløyde åkeren. Jeg følte for å advare henne. Jeg unte ikke
Karianne sjokket hvis Bottolf skulle finne på å fortelle henne dette.
Hun hadde imponert meg med presise togtabeller en gang jeg var i
byen alene, så det var bare rett og rimelig.

”Hallo, Karianne”, skrek jeg høyt og så at det lå en gammel boks
med fiskeboller i gresset like bak meg. Hun snudde seg rundt og så
på kumlokket i veien. Det var sprekker i asfalten rundt den.
”Hei, Øivind, her trengs det visst hakke og spade”, svarte hun med
skjelvende stemme. Hun virket mildt overrasket over at det ikke var
behov for en bøtte, selv om hun ofte var på utkikk etter en.
”Bottolf trenger sårt en lavt pløyd åker”, ropte jeg forsiktig og kjente
en rykning i venstre øyet. Jeg var nok spent på reaksjonen.
”Ja, den er delt opp i etapper, så det går nok bra”, ropte hun tilbake
tjukk og fornøyd. Hun snudde seg rundt igjen og jumpet videre.
Jeg så på den flotte skurtreskeren og kjente at jeg hadde fått
et rusk på øyet. Det hadde vært en fin dag.

april 25, 2010 Posted by tikkende | Den lavest pløyde åkeren | Legg igjen en kommentar