Tikkende Trekkoppdager

Dikt og søppeldikt. Et livs- og dødsverk, mitt mestermakkverk

Gamle dikt

17. AUGUST 2020

Den 13. mai
ble min første spasertur
lokalt
på fire år,
etter at hunden Scott døde.
Det var koronaviruset
som fikk meg ut av huset.
Da verden
gikk i karantene
var det på tide
å avslutte min egen.
Det er vondt å gå,
det er tomt alene
og jeg har smerter
i muskler og skjelett.
Og jeg suser i ørene.
Det er en kamp.
Det er en kamp
å sitte også.
Og å ligge.
Jeg har noen skavanker
som ikke nødvendigvis
er synlige
for det blotte øyet.
Jeg sitter ikke i rullestol
og jeg er ikke krokete,
men hvis du vet hvordan det er
å ha krampe i leggen,
så lever jeg
som i en kronisk muskelkrampe
i hele kroppen,
inkludert rundt hodet,
hvor sinnet mitt bor.
Og vinden suser ikke
bare rundt ørene,
det suser inni.
En svulst på hjernen,
en svulst under kjeven,
en blodropp i øyet.
Angsten og nervene
har lagt seg.
Jeg liker å tenke
at jeg får som fortjent.
Og at de som frykter døden,
frykter Gud.
Det er mandag 17. august.
I Gardermoen Næringspark
har de frest bort
enda en kilometer med skog.
Den er byttet ut
med et landskap
som ser ut som hærværk
på naturen.
Gud vet hvorfor.
Men jeg tviler på det.
Om to dager
er det fire år siden
hunden Scott døde.

– –

Å SKRIVE DIKT

Å skrive et dikt
som noen liker
har blitt en frastøtende tanke.
En gang i tiden
syntes jeg det var morsomt
om noen brydde seg.
I 2005,
gikk jeg på et jobbkurs
og ble tatt imot
av kurslederne
som en bylle på avveie.
Jeg var ikke bare arbeidsløs,
jeg var et offer
for deres selvnytelse.
Og de gjorde alt de kunne
for å vise det,
hvor ubrukelig jeg var,
og bruke seg selv
som et eksempel
på hvor bra man kan være.
Jeg slet med plager
som var vanskelig å synliggjøre.
Et håp om forståelse
var mitt eneste håp.
Men det var ikke deres hodepine,
det var ikke deres muskelsmerter.
Jeg husker den ene kurslederen
som sa at jeg virket
som en oppegående fyr.
Jeg tok det ikke som et kompliment.
Et kompliment
er en fornærmelse
når det kommer fra en drittsekk.
Ikke skyld på samfunnet, sier de,
og peker på uteliggeren.
Det er hans feil alt sammen.
15 år senere,
har utviklingen på samfunnet
gått i deres favør.
Man har «friends» på Facebook
og kolleger og bekjente.
Sosial media
har tatt over
for sosialt liv.
Folk har blitt nerder
som liker det som er
lagd på samlebåndet.

– –

ALLE UFUGLER

Alle ufugler små de er tar over hele verden,
svarte, hvite, gule, brune, roboten og nerden.
Microsoft vil hjelpe til, Bill Gates har lagd vaksine.
Nå venter han med sprøyten sin, på alle barna dine.

Han er jo verdens rikeste, han vet nok hva han gjør,
det er vel sånt som skjer, hvis millioner dør.
Og YouTube, Facebook, Twitter, CNN og BBC,
bannlyser og shamer, de som er uenig.

En pandemi, en plandemi, forskere og leger
som kaller det en svindel, blir utstøtt av kolleger.
Makt og penger, legeeden, kriminalitet,
hykleri, politiker, er ordene i tet.

– –

«LIFE’S WHAT YOU MAKE IT»

I sommer
har jeg gått på tur
i skogen
alene,
om dagen og om natten.
Om dagen
har trærne grønne grener
med ekorn på.
I tussmørket
ligger skogen
i en dis,
og trærne er trolske.
Sansene er skjerpet.
En kvist som knakk!
Et troll?
En morder?
Hvis jeg følger frykten helt ut,
er det troll
og mordere
bak hvert eneste tre.
Men hvis jeg
setter meg på en stubbe
og tenker at det er
flere troll på internett
enn i skogen,
at det er flere mordere
i byen
enn i skogen,
er jeg ute av skrekkfilmen
i menneskesinnet
og kan nyte livet
for hva det er.

– –

ANTIVIRUS

Takk til David Icke,
den tøffeste jeg vet om,
i skrivende stund.
vi snakker om å tro
på det man sier
og si det man tror på,
koste hva det koste vil.
«Det er et kompliment
å bli kalt gal av en idiot»,
er hans egne ord.
Takk til Brian Rose
«When the Going Gets Tough, the Tough Gets Going»
i London Real,
som henter frem
menneskene og historiene
som ble bannlyst
i mainstream-media.
Takk til Bob Dylan,
som lagde årets musikalske mesterverk
med «Murder Most Foul».
Det er det beste musikklistediktet
jeg ikke har skrevet.
Takk til kanalen The Door
på YouTube,
for bibelleksjoner
i disse endetider???
Takk til Spiritual Unfoldment with John Butler.
En gammel mann med et levende sinn.
Takk til komikeren Stevie Riks
for hans morsomme parodier
i disse umorsomme tider.

– –

KOSEROCK

Jeg innrømmer det gjerne;
det er flaut å like Bruce Springsteen.
Og det har det vært siden 90-tallet.
Jeg kan si det samme om Pink Floyd og The Beatles
og The Rolling Stones og U2.
Å like disse artistene
har ingenting med rock ‘n’ roll å gjøre.
Det er det tryggeste du kan gjøre.
Det eneste som avviker fra normen i Pink Floyd
er Syd Barrett.
Det eneste som avviker fra normen i The Beatles
er Yoko Ono.
Det eneste som avviker fra normen med Bruce Springsteen
er «The Wild, the Innocent & the E Street Shuffle».
og U2 kan du trygt like
uten å bli beskyldt for å tenke utenfor boksen.
Rock ‘n’ roll,
det er Johnny Thunders and the Heartbreakers,
det er Led Zeppelin i 1969,
det er The Rolling Stones i 1972,
det er AC/DC i 1977,
det er Motörhead i 1980.
Donald Trump, en president, en politiker,
en forretningsmann,
rocker verden hardere
enn noen gammelrocker gjør,
han er villere i serken
enn de unge som strømmer Black Sabbath
og Iggy and the Stooges
på Spotify.
David Icke, en konspirasjonsteoretiker,
utfordrer konvensjonene
som rocken gjorde på 70-tallet.

– –

NATTMUSIKK

I hjørnet
sitter en stol
og venter på pianisten.
Det er ingen pianokrakk.
Når stolen reiser seg
for å strekke på benene
ligner den en barstol.
Men stolen er ikke full,
den er tom.

– –

*SUKK*

Ola og Kari Nordmann
og Muhammad og Kwame og Liu
og Edvard Munch og Fridtjof Nansen
og Camilla Collett og Ivar Aasen
og Jan Garbarek og Morten Harket
og Henrik Ibsen og Max Manus
og Gunnar Sønsteby og Sigrid Undset
og Thor Heyerdahl og Erik Bye
og Sonja Henie og Kirsten Flagstad
og Roald Amundsen og Motorpsycho
og Edvard Grieg og Joachim Nielsen
og Kong Harald og Øystein Wingaard Wolf
og Alf Prøysen og Harald Heide-Steen jr.
og Rolf Wesenlund og Arild Nyquist
og Leif Juster og Henrik Wergeland
og Circus Arnardo og Grete Waitz
og Birger Ruud og Kristiania-bohemen
og Liv Ullmann og Anne-Cath. Vestly
og Torbjørn Egner og Fleksnes
og Pompel og Pilt
viser at du ikke trenger
å være evneveik
for å være norsk.
Men hjelper det litt
hvis du jobber
for eksempel i kommunen?

– –

VI

Vi som gjemmer oss
i øyenhulene.
Vi som går på tærne
i kjøkkenhagens håndtrykk.
Vi som trives
med å plukke kjøttpudding
i glassåkeren.
Vi som hører fuglebrystet
som vaker
i ditt ansikts fiskegarn.
Vi som kommer
med taushetens sentrifuge
og forsvinner
over havets epleskrott.

– –

MITT HELSESTUDIO

Åkrene er nypløyd.
Det står igjen
noen tuster av strå
på ti centimeter.
De er gode for kondisen
da jeg løfter
beina høyere
for å gå.
På stien i skogen
vagger jeg
som en gorilla
med løpetid
og tripper
som en transvestitt
med stiletthæler
på catwalken.
Plantene
slenger jeg beina over
som en Bruce Lee
med svart belte i karate.
Busker forviller
jeg meg inn i
som en Indiana Jones
på nye eventyr.
Stubber er styrketrening.
Jeg jumper opp
og ned
og står på ett bein
for å skjerpe balansen.
Når jeg tar av fra stien
og kjemper meg gjennom
ulendt terreng
i kratt og stein og mose
og kvister og falne trær
er hele kroppen
i bevegelse.
Huggormene
skjerper psyken.

– –

PÅ TV

En ekspert
(ja, enda en)
med god utdannelse.
Han vet mer om livet
enn de som har levd det.

– –

ER DU EN GåFFER?

Liker du å gåffe?
Jeg har gåffet i dag.
Det var det første
jeg gjorde
da jeg sto opp.
Jeg gåffet.

Liker du å gåffe?
Når gåffet du sist?
Har du gåffet i dag?
Gåffer du ute
eller gåffer du inne?

Liker du å gåffe?
Har du prøvd å gåffe
med en paraply?
Har du prøvd å gåffe
med en sykkel?
Det har jeg!
Jeg har gåffet
med en garasje.
Jeg har gåffet
med et kjøleskap.

Liker du å gåffe?
Hvordan gåffet DU
for første gang?
Begynnn å gåffe
I DAG!

– –

FOLK MED YOUTUBE-KANALER JEG LIKER

Dan Peña,
«The $50 Billion Man»,
en forretningsmann og trillionær.
Jeg liker denne knallharde gamle mannen
som kaller alle rundt seg
for ‘morons’ og ‘cunts’ og ‘retards’.
Jeg har aldri likt forretningsfolk.
De juger for mye. De forskjønner.
Men ikke Dan Peña.
Han snakker rett fra leveren.
Og på sitt mest brutale,
i mitt eget knuste verdensbilde,
kjenner jeg igjen
den bitre smaken av sannhet.
Jeg driter i pengene hans.
Det er nok av forretningsfolk i verden,
men det er ikke så mange av dem
som er poeter, som Dan Peña.

Vernon Coleman,
en engelsk forfatter, spaltist
og pensjonert allmennlege.
Fra dag én har han kalt koronaviruset
for en svindel.
Han snakker rett ut om legestandens mørke sider,
som jeg kjenner meg igjen i,
på den barbeinte grusveien til uføretrygd.
Jeg trodde dette var noe
jeg hadde for meg selv.
Og det er det – i Norge er alle rike,
alle er snille,
og alle i hele verden
skulle ønske de var norske.
Det lærte jeg allerede i barnehagen.
Takk til Vernon Coleman
og hans tilhengerskare
for å ha satt meg fri.

Stoner Van Houten, the Spahn Ranch Worker,
fra Los Angeles,
er opptatt av Charles Manson.
Han røyker marijuana på direkten
i sendingene sine
og snakker med en ru hes
tough guy stemme
som snytt ut av Hells Angels.
Han kaller den offisielle historien
om Charles Manson
portrettert som en sektleder
for en forfalskning.
Han har en humor
som ligner på Dynamitt-Harry
i Olsenbanden.
Jeg liker denne villstyringen
med en morbid interesse
for The Manson Family.
Selv er jeg fascinert
av tilknytningen
til The Beach Boys.

Brian Rose,
en tidligere bankfunksjonær
på Wall Street
som er grunnlegger og talkshow-vert
i London Real,
en plattform for ytringsfrihet,
hvor han intervjuer
alt fra verdens sterkeste mann
til konspirasjonsteoretikere
og gründere og leger
og forskere og forretningsfolk
og krigsveteraner og guruer.
Jeg liker hvordan han
omgir seg
med alle slags mennesker
og lar dem prate,
uten å avbryte,
uten å dømme.

John Butler,
en britisk forfatter og filosof
og pensjonert bonde
som gir råd
om å være tilstede i øyeblikket,
på kanalen
Spiritual Unfoldment with John Butler.
Som en avdanket festgutt
som liker rock ‘n’ roll og en fyllekule
og som gjerne skulle svømt i gjørmen
på Woodstock-festivalen
begrenser det seg hvor mye ‘sunn fornuft’
jeg kan ta innover meg,
men etter femti år med ‘gode råd’
fra venstre og høyre
er John Butler
en jeg gjerne tar et råd fra.

– –

KAMERAT HUSFLUE

Sommeren 2017 var jeg knapt ute av døren. Jeg bor i en kjellerstue,
seks fot under jorden.
Det forviller seg fluer ned fra førsteetasjen. De virrer gjerne rundt en stund,
før de finner veien opp og ut i lyset.
De trives ikke like godt nedenom og hjem som jeg gjør.
En dag la jeg merke til en flue som gikk frem og tilbake på toppen av dataskjermen.
Jeg liker insekter, men jeg vifter dem bort hvis de blir for intense.
Denne fluen tok oppmerksomheten min ved at den tuslet rundt med en ro jeg opplevde
som uvanlig for en flue. Det var ingen summing rundt hodet mitt.
Da jeg bøyde meg fremover for å titte nærmere på den,
sto den bare helt rolig, som om vi iakttok hverandre. Den fløy bare vekk
hvis jeg beveget armene brått mot den. Men like etterpå kom den tilbake,
og stilte seg på toppen av skjermen.
Jeg vekslet mellom å lese på skjermen og å iaktta fluen på toppen.
Etter en stund la jeg merke til at den satt på ytterkanten av skjermen, med hodet ned.
Jeg bøyde meg fremover mot fluen uten at den rørte seg. Jeg lurte på om den sov.
Jeg lot den være i fred. Den ble sittende ganske lenge i denne stillingen.
Da fluen endelig beveget på seg og fløy avgårde, tenkte jeg au revoir, auf wiedersehen,
og lot det fare. Da jeg sto opp neste dag og satte meg foran dataskjermen,
landet det plutselig en flue på toppen av den. Akkurat som dagen før.
Jeg forsto at det var den samme fluen på måten den gikk frem og tilbake på.
Plutselig lettet den og landet på hånden min som lå over musepekeren.
Jeg lot den tusle rundt. Det kilte da den beveget seg oppover armen.
I løpet av dagen fortsatte fluen å veksle mellom å være på toppen av skjermen
og å utforske kroppen min. Siden det var sommer satt jeg lettkledd i stolen.
Jeg la merke til at den så ut til å trives i området rundt kneskålene og på hendene.
Jeg lurte på om den sov, da den satt ubevegelig på hånden eller på kneet mitt.
Enkelte ganger lettet den og fløy gjennom rommet som en strek av skygge,
men kom snart tilbake og landet på toppen av dataskjermen. Dette gjentok seg.
Jeg sto opp og satte på lyset og skrudde på dataskjermen og satte meg i stolen,
og plutselig kom fluen farende gjennom rommet og landet på topppen av skjermen.
Det var som om den hadde lært meg å kjenne og visste akkurat hvor den hadde meg.
Hvis jeg beveget hånden rolig mot den, kunne jeg nesten klappe den med pekefingeren.
Innimellom tuslet fluen rundt på gulvet og så ut til å spise av brødsmuler den fant.
En dag da fluen tuslet rundt på gulvet, syntes jeg den sjanglet og virket utmattet.
Jeg kan ikke mye om førstehjelp for fluer og jeg er redd for å skade vingene
hvis jeg tar på dem. I Bibelen sier Jesus at levende vann er essensielt.
Alt som lever trenger vann. Og det skulle bare mangle om man ikke tilbyr en gjest
i stuen noe å drikke. Jeg vet at fluer har en snabel som de tar opp næring med.
Jeg gikk opp på kjøkkenet og brøt av en loffbit og dyppet den i springen.
Da jeg kom tilbake i kjellerstuen, sto fluen på toppen av dataskjermen
og jeg syntes den så skjør og pjuskete ut, som om den var i ferd med å miste kreftene.
Siden fluen var så rolig og tuslet nesten mer rundt enn den fløy,
tenkte jeg at det kanskje var en gammel flue og at den trivdes her i kjellerstuen
hvor den ikke måtte kjempe mot vær og vind.
Jeg la den vanntrukne loffbiten på toppen av skjermen. Jeg måtte holde i biten,
for å være sikker på at den ikke ville falle ned og skremme fluen.
Og jaggu kommer ikke fluen tuslende og setter snabelen ned i loffbiten
og forsyner seg som om den drikker milkshake med sugerør.
Da den virker mettet og/eller utørst, trekker den snabelen opp,
og jeg synes den virker friskere. Vi fortsetter der vi slapp.
Jeg står opp og skrur på lyset og setter på datamaskinen.
Og fluen kommer som en skygge gjennom luften og setter seg på toppen
av dataskjermen. En ukes tid senere setter jeg meg i stolen
og må erkjenne noe jeg har aldri har følt før:
Jeg savner en husflue.

– –

EN GAMMEL CHRIS DE BURGH PØNKER

Det er rart å se igjen folk
som var råere enn meg i ungdommen.
De hadde langt hår og var bøsete
og hørte på motkulturell musikk
som Deep Purple og Sex Pistols
og klagde på samfunnet
og syntes alt var kjedelig,
bortsett fra å headbange til heavyrock.
Nå har de blitt middelaldrende
og Bourgeois
og avslipt i kantene.
De har tilpasset seg.
Mens jeg har gått den andre veien
fra «Love Me Tender» med Elvis
og «Love Me Do» med The Beatles
og avtilpasset meg
og blitt en vaskeekte outsider
og en aldrende Chris de Burgh pønker.
Når jeg snakker med folk,
må jeg sette på bremsene
og passe på hva jeg sier.

– –

HELT PÅ TRYNET

Jeg snublet
i asfaltkanten
da jeg gikk over veien
med pakken fra Posten
som glapp ut av hendene
mens jeg stupte
med all min langflate kraft
midt i trafikken.
Det er en kunst å fange
en pakke du mister
foran deg
i det du stuper
og tar den igjen
og lander
med et klask
i asfalten
og pakken trygt forvart
i de maltrakterte hendene
du tok deg
i mot med.
Ikke en skavank
på det nye bokssettet
til Paul McCartney.

– –

FLAMBERT PAI

Da jeg gikk på trynet
i asfalten i dag,
bestemte jeg meg for
at hvis jeg har brukket noe,
skal jeg behandle det selv.
Lenge før plandemien,
fikk jeg utslett av brysomheten
og frykten og kontrollen
til lege- og forskerstanden.
De ødelegger flere mennesker
enn de hjelper – som om livet
ikke er vanskelig nok som det er.
Sykehusene
har blitt de nye lugubre bakgatene.
I Helsedirektoratet
heter alle Anders Behring Breivik.
Folk som ikke gjør motstand
mot nyfascismen
som vokser i verden,
som ikke vil kjempe for friheten,
men istedet hjelper til
med å få hjulene på gli,
er ikke mennesker for meg.
De jager opp en sult i meg.
Et jaktinstinkt.
Jeg får lyst til å slipe knivene.
Men for all del,
jeg har empati.
Jeg forer ikke grisene
med noe jeg ikke vil ete selv.

– –

EN BEDRE VERDEN

Bekymringer
jeg fikk tredd over hodet
(utover mine egne personlige problemer)
på 1970 og 1980 og 1990-tallet:

Aids
Nynazisme
Vaksine
Kristendom
Atombomber
Radioaktivitet

Bekymringer
jeg har fått tredd over hodet
(utover mine egne personlige problemer)
på 2000 og 2010 og 2020-tallet:

11. september
Sars-viruset
Svineinfluensa
Krig
Røykelover
Skremselspropaganda
Helsehysteri
NAV
Terroraksjoner
Masseskytinger
Global oppvarming
Klimaendringer
Katastrofeadvarsler
Dommedagstrusler
Utøya
Koronaviruset
Ansiktsmasker
Desinfisering
Sosial distansering
Sexisme
Vitenskap
Aids
Vaksine
Atombomber
Radioaktivitet
Nynazisme
Nyfascisme
Diktatur
Totalitarisme
Rasisme
Sensur
Bannlysing
«Hate Speech»
Opioidepidemi
Selvmordsepidemi

Er dere stolte av dere selv?

– –

LIAM GALLAGHER MED LEGEVITS

«Breakine News…

Next weeks leaked COVID guidance. You
cant meet with another person from outside
your family with an A or an R in their name
unless it’s a Wednesday. family members
are ok unless its the third Monday after
pancake Tuesday. people under 5 foot 11
aren’t allowed to go to a pub unless they
have brown hair. cat owners are exempt
from the above unless the cat is ginger.
obviously.»

– –

STYGGE MENNESKER

Det er rart
å leve i en tid
med så stygge mennesker,
inni som utenpå.
Den ene
styggere
enn den andre,
fyller opp diktene mine
med søppeldikt.

– –

VI RUS

Folk
kapper ned
og strammer inn.

De gjenskaper
tomheten
inni seg.

– –

SALVADOR DALI

Solskinn
i et bløtkokt egg
mellom ørene

– –

FAKE NEWS

En syvsover
i det blå regnet
under steinene

– –

ET NUMMER I REKKEN

Hva kaller du folk
som du synes holder deg nede?
Det er stygt
å la kallenavn
gå utover
mentalt tilbakestående,
for psykisk utviklingshemmede
har et kromosom for mye.
De har en generøsitet
av kromosomer.
De er særpregete. De er eksklusive.
Det eneste folk flest
har for mye av,
har de kjøpt på shoppingsenteret.
Allikevel,
har de for lite diktsamlinger,
de har for lite LP-plater
med Captain Beefheart.
Men hva vet jeg.
Det er noe som heter «less is more».
De går i hælene på hverandre
og prøver å ligne hverandre
på en prikk.
Det er til å le av,
men morsomme er de ikke.
Har du snakket med en,
har du snakket med alle.
De klarer ikke å holde en personlig samtale.
Hvis du stiller dem et spørsmål,
går de på Google
for å finne svaret.
Noen liker deg kanskje,
andre liker deg ikke,
men de fleste gir faen.
Hvem er de?
Ikke spør meg.
Jeg får bare lyst til å si – nobody.
Er det normalt
å være som folk flest?
Er de ikke gjerrige på seg selv?
Eller er det bare jeg som har lagt menneskeheten for hat?
Jeg bare skriver
det jeg ser.
Og vakkert er det ikke.

– –

REALITETSSJEKK

Er det klimaendringer, sier du?
En naturkatastrofe.

Og de sier det på TV?

Utenfor vinduet..
er gresset grønt,
epletrærne blomstrer, solen skinner
og fuglene kvitrer..

som vanlig.

Er det en pandemi, sier du?
Et koronavirus.

Og de sier det på TV?

Jeg kjenner..
ingen som har feber, ingen som hoster,
ingen som er snørrete,
ingen som er sykere..

enn vanlig.

Er du julenissen, sier du?
Ho-ho-ho!

Og du sier det på Facebook?

Jeg synes..
du ligner litt
på en jeg kjenner, jeg.

– –

TIKKENDETREKKOPPDAGER.COM

«Slett nettstedet ditt permanent»,
skrevet i rødt.
Den knappen er en fristerinne.

Vil det utløse
en kjernefysisk kjedereaksjon
i vaffelhodet mitt?

vil jeg bli til en sopp?

– –

DILEMMA

Jeg har tre eldre brødre.
De to yngste
har lidd småborgerdøden.

Den eldste har jeg spurt om
han kan hjelpe meg med
å leie en bolig.

Jeg er et kjellerdyr.
Jeg har ikke peiling på sånt
som tåler dagens lys.

– –

STEMMEGAFFEL

Kanskje jeg ikke er deprimert.
Kanskje jeg bare ikke er glad.

Kanskje det ikke ble for mye motgang.
Kanskje det bare ble for lite medgang.

Kanskje jeg ikke takler medgang.
Kanskje jeg bare takler motgang.

Kanskje jeg ikke har gitt opp håpet.
Kanskje jeg bare har glemt hva håpet var.

– –

NY PROTESTSANG FRA VAN MORRISON «NO MORE LOCKDOWN»

«No more lockdown
No more government overreach
No more fascist bullies
Disturbing our peace …

No more taking of our freedom
And our God-given rights
Pretending it’s for our safety
When it’s really to enslave …”

Kanskje ikke mitt eget dikt,
men jeg samler på sjelefrender. ; )

– –

PÅ DEN LYSE SIDEN

Jeg trenger ikke å være normal.
Jeg trenger ikke å passe inn i A4-formatet.
Jeg trenger ikke å passe på hva jeg sier.
Jeg trenger ikke å tilpasse meg.

Jeg kan ri på en råtten eim av torsk
gjennom gatene
med et grisekadaver for hjerne
og rope GRØNNSAK til alle.

Jeg er uføretrygdet.
Det skulle bare mangle
om folk ikke synes jeg er litt sjuk.

– –

MOT BUNNEN AV ET LIVSVERK

Jeg har påtatt meg oppgaven
å skrive dikt
som hytter med neven
mot skyene
for oss kviser på samfunnets skitne rumpe – der ute.
Vi som møtte veggen
uten hjelm og knebeskyttere
og som gikk nedenom
og hjem
og sliter med mindreverdighetskomplekser.
Vi som gikk
på trynet
så det smalt
og fikk åpnet
en Pandora’s box
i hodet.
Det er ensomt. Nakent (klisjé).
Selvdestruktivt. Stygt.
Aggressivt. Desperat.
Rett fra usjela.
Politisk ukorrekt.
Og sånn skal det være.
Jeg skriver diktene
ingen vil skrive.
Poesi er blygt,
som det heter.
Det er finkultur.
Det er ikke så mange av oss – her inne,
du fyller ikke opp Ullevål stadion
med taperdikt.
Du fyller opp en seng
på Ullevål sykehus.
Og du får ikke Kongens fortjenestmedalje.
Og sånn skal det være.
Jeg skriver for glemmeboken.
Noen må gjøre denne drittjobben.
Det er ingen norgesferie
å være uføretrygdet.
Men jeg kan bare snakke for meg selv.
Dette er ikke psykiatri.
Dette er amatørkunst.
Hvis du ikke tror jeg lever diktene
jeg skriver,
så er du vel av disse
som legger igjen sjelen hjemme,
før de går på jobb.

august 19, 2020 Posted by | Gamle dikt | Legg igjen en kommentar