Tikkende Trekkoppdager

Dikt og søppeldikt. Et livs- og dødsverk, mitt mestermakkverk

Den peneste gutten på do

DEN PENESTE GUTTEN PÅ DO
– En satire i 10 episoder –

JEG ELSKER MEG
– oppdagelsen –
Den peneste finner seg selv!

Å, en herlig deilig gutt er jeg
jeg er så glad at jeg er meg
i speilet stråler vakre trekk
jeg er helt fantastisk kjekk

I gud sitt bilde er jeg skapt
og dere andre født fortapt
ikke skyld på meg for det
nyt nå heller min suksess

Hvorfor jeg er så perfekt
og dere andre er defekt
det kan jeg ikke svare på
men audiens kan dere få

Jeg er verdens vakre gutt
det godes egen attributt
alle andre er så stygge
søppel i sin egen skygge

Meg meg meg meg meg
meg meg meg meg meg

Jeg elsker meg!

DEN PENESTE GUTTEN PÅ DO
– Forglemmelsen –
Den peneste mister retningssansen!

Jeg nyter min intelligens i skogens duft
da det fatale skjer – jeg kan intet erindre
av mitt eget speilbilde. Jeg fortviler og
undrer – har jeg mistet enerens fornuft?
Er jeg kun ordinær, et blindt menneske
usynlig, ansiktsløs inntil det groteske?

Savnet av mine vakre trekk skyller slam
over mitt hjertes renhet, da det slår meg –
Jeg må ikke bekymre meg, det vil bleke
mine sprudlekinn på skogens stjernevei.
Universet vil miste sitt skaperverk – sin
prakt, den vakreste i jordens glitredrakt.

Jeg oppsøker et vann hvor jeg gjenfinner
åpenbaringens speilbilde og vasker salig
skjønnhetens comeback i soløyets kilde.
Jeg frydes i perfeksjonens sikt og smiler
mot mitt vakre ansikt og tenker – jo, jeg
vil alltid være Den peneste gutten på do.

KARRIERE KAMPSANG
– Oppturen –
Den peneste gjør suksess i arbeidslivet!

Karriere er det beste mål
da får du alt du trenger
kjærlighet er bare gnål
du trenger bare penger

Vanlig folk er bare dritt
de kuer du med makt
og hvis de ikke gir profitt
så knus dem i forakt

Hei du, ditt slavekryp!
nå gjør du som jeg sier!
sleik meg opp i ræva
og kryp i mine stier!

Status er det beste driv
så folk kan bukke pent
misunne deg det gode liv
som er så fullt fortjent

Husk å vær en hoven blei
som alle folk vil hate
for de vil bare bruke deg
og forlange mat på fatet

Hei du, ditt slavekryp!
nå gjør du som jeg sier!
sleik meg opp i ræva
og kryp i mine stier!

Dine ord er alltid rett
og alle andre feil
de som smisker får det lett
mot andre er du steil

Vil du være snill og grei
så vær det mot den rette
en som passer på din vei
og stemmer i budsjettet

KLAPS PÅ SKULDEREN
– Medfølelsen –
Den peneste gir av seg selv!

Trenger du en klaps
på skulderen
skal du komme hjem til meg
og vaske bilen min mens jeg
sleiker sol og ser på deg

Trenger du bekreftelse
på at du er flink og pen
skal du gi meg kompliment
og repetere gang på gang
som refrenget på en sang

Trenger du en kamerat
du kan prate ærlig med
skal du daglig åpne opp
og si oppriktig jeg er topp
mens du selv er bare flopp

Hvis du følger disse krav
og sier tusen mange takk
skal jeg spenne bein på deg
når du smiler bredt til meg
og sier jeg er kjempegrei

SVEISEN FORELSKELSE
– Kjærligheten –
Den peneste møter de uutgrunnelige følelsene!

Jeg drømte
du ville
røre mitt
hjerte

Du rørte
mitt
nyfriserte
hår

Jeg kunne
ikke
elske deg

DEN VONDE DAGEN
– forfengeligheten –
Den peneste møter seg selv i speilet!

Denne morgen er virkelig ille
mitt hår lar meg bare forville
det savner sin pompete prakt
så vissent, slapt og kompakt

Jeg speiler mitt ansikt i sjokk
et bilde av mennesker i flokk
og da blir jeg nødt til å gråte
for de ligner fortærende råte

Dog er jeg penere enn andre
ufeilbarlig umulig å klandre
men Den peneste gutten på do
utilgivelig tom for sjampo?

VÅR
– Utstrålingen –
Den peneste analyserer årstiden!

Jeg trekker i snoren, snur meg og speiler
et sjokk! på tuppa – og føttene steiler
jeg er pen – ja always, så fri for lyter
men savner min glød som sjelenyter

Mine solskinnstrekk ses sørgelig dratte
mine regnbueøyne ses gråværsmatte
en stemningsfeil, er det lyset som henger
er pærens dus en ansiktforvrenger?

Men lyset pulserer, drømmer seg ned
stillferdig på meg og gir ansiktet fred
er malingen feil? slår det ned i meg brått
er karmaen min allergisk mot blått?

I en ramme av blått smiler jeg pent
sprudler til speilet, akk! så kilderent
men i vinduet bak, hvor det spirer skjønt
erindrer jeg bløtt – jeg kler ikke grønt!

EN FATTIGGUTT ER JEG
– Samvittigheten –
Den peneste føler seg utbrent!

Bygger min dag av jordisk gods
et midtpunkt i alles forsamling
men ordene løper alene til fots
i en skygge fra sjelens famling
– en fattiggutt er jeg –

River de sakte som går i min vei
med et spark av rovdyrs styrke
brønnen i hjerte tømmes i meg
på et jorde jeg ikke kan dyrke
– en fattiggutt er jeg –

Stuper en drøm i fjellhard grunn
med kattens ni lange liv
i dagslys synker søvnens bunn
med sumpens korttidsmotiv
– en fattiggutt er jeg –

Kler mine ansikt i lykkens smil
lik en spotlight lyser opp natten
gråter en himmel i mørkets tvil
lik en avgrunn er høy i hatten
– en fattiggutt er jeg –

ET ANNET STED
– Ensomheten –
Den peneste føler seg desillusjonert!

Jeg setter meg her på dette stedet
som er tørt
hvor ingen andre er
og ser på de som ikke sier noe
når de aldri går forbi

Ingen setter seg
eller snakker med noen
som er et annet sted
når jeg går tilbake til det stedet
som er vått

EN LITEN STUND SOM VANLIG MENNESKE
– Oppgjøret –
Den peneste vs. resten av verden!

En gang var jeg ikledd ansiktstrekkene til et menneske
nysgjerrig på rykter om oppsyn som utspekulert sleske
fant jeg innerst på loftet et usunt fjes med stram maske
satte opp en laber holdning, og så begynte jeg å traske

Utenfor døren trippet skrittene til en oppstoppertulling
som i gråkald habitt var for travel til å se seg omkring
med blikket opp som om skylaget var noe helt spesielt
når Den peneste gutten på do er universets største helt

Vi dultet i hver vår skulder og han ulte; – hva behager!
isende råkaldt så jeg unnskyldte høflig; – jeg beklager!
Vekslet blikk som to kvelerslanger før vi raslet videre
og jeg tenkte at den rangleskrotten prøvde å provosere

Frem en intrige som kunne ruinere min indre harmoni
og nydelige vesen i hans byråkrati og banale snobberi
selv har jeg reist en uke i Amerika og åndet det meste
i det minste mer enn andre og overgår trolig de fleste

Videre på maskeraden så jeg sossete ungdomsgjenger
kledd i motens merkeklær kjøpt for pappa sine penger
alt var mye bedre under krigen, sier en Ole Paus sang
om eldre som mener yngre var mye bedre før en gang

Selv er jeg inderlig enig uten min kunnskap fra krigen
før trengte jeg ikke tupé som en vei opp karrierestigen
men vet at de eldre også en gang gikk med lua på snei
ganske yngre, nokså sprekere, og minnet mer om meg

Etter hvert fikk jeg nok av kjedelig, alminnelige gleder
jeg trasket gladelig hjem til min egen fantastiske heder
rev av masken foran speilet og der måtte jeg lystig le –
jeg var lykkelig unik, vakker og intet vanlig menneske!

april 24, 2007 Posted by | Den peneste gutten på do | Legg igjen en kommentar