Du må tygge på bregnenes lange fingre før du får kloa i ”Like
A Rolling Stone”. Havets salte tunge av blodige vampyrer er
fremdeles en kikkert for mye. Sett deg nederst i øynene og
legg en iskald finger på sola. Snart er du tåkens halvtorske
flyndre på lagerets øverste hylle. Men tro ikke på “Tombstone
Blues”. Suset i trærne er bare en halvmeter med stillhet og
årene går selv om de er sagd av ved kneskåla. “It Takes a Lot
To Laugh, It Takes a Train To Cry”. Bussen venter på halsen.
Men halsen harker i øyeblikk av pølse. Du står i utkanten av
øyenbrynene og ser ikke armene for bare fingre. “From A Buick
6”. Det er morgen mellom svette armer, men hjertet sitter fast
i panna. Du nikker og sier at blomstenes sentrifuge har kilt
seg fast mellom tærne. Det drypper av saksen, du klipper i
honning. Det er “Ballad Of A Thin Man”. Du er på leting, etter
din egen nese, med en klesklype for hånden. Du ser opp, på
en traktorhimmel av løvtynne biffer. “Queen Jane
Approximately”. Men bare som når det nesten ringer på døren,
og ingen lukker opp, fordi huset er revet og bare en
parkeringsplass står igjen i vaffelrøren fra i går. Og “Highway
61 Revisited”. Med gledens struts i øynene er du parkert
i en tommel av taushet. “Just Like Tom Thumb’s Blues”. Du
strekker deg etter rotens glemte spade i hjertet. Tennene
klaprer. Men forsinket på flukt fra fremtiden løper du rundt
deg selv. Nattens muskel i havgapet strammer sine lepper:
“Desolation Row”.