Tikkende Trekkoppdager

Tikkende trekkoppdager

TIKKENDE TREKKOPPDAGER

Det var det året med tikkende trekkoppdager,
oppskrudde stemmer og galopperende
nedoverbakke i pulsen
vi strakk armene i været, dinglet bena utfor stupet
og lengtet mot spørsmålene
som hang i pusten
og oksiderte steinene i hjerterøttene

Å ja, det var det året da månen døste i gresset,
solen hadde tenner og skygger
holdt drømmene svale i oppoverbakke
da vi hamret løs på setningene
i rytmiske trommevirvler
og valset innover svarene til søvnen sprakk
og revnet ut i natten

– –

MURSTEINSMÅNEN

Det var omtrent sånn det funka
da kjærligheten vår brøyta seg vei oppover
den bratte natta

og mursteinsmånen hang truende
over hjerteslagene innover det andpustne mørket
og vi sklei på holka bakover i tankene

men klamra skrittene fast til stemmebåndet
og brølte de oppløste skyggevekslingene
videre innover og oppover og oppover

og akkurat da natta flata ut mot bunnen av himmelen
merka vi at soløyet var et stup
nedover den plutselige grålysninga

– –

DET STUMME HJERTET

Det finnes de som sier dikt skrives med usynlig blekk;
at vinden har sjel hvis jeg ser lenge på et ansikt,
at gråstein har innsikt når de slås hardt mot panna.

De sier også at vinden noen ganger står stille;
at enkelte steiner ikke greier å puste; de lever i havet
under den blikkstille sola; og den sleipe huden

beskytter mot saltet som tærer.
Det stumme hjertet slår mellom ordene, er det de sier.

– –

MITT HJERTE

Å mitt hjerte har en lengselsfull karakter
det vandrer gjennom dype daler på jakt
etter en stigning mot oversiktens prakt
så rastløst fanget uten kart og kompass
går det sultent i sirkel på samme plass

Å mitt hjerte det er en villfaren tigger
det er et tørket korn fra en evig høst
hvilken mager åker til en flyktig trøst
så mistrøstig strekker det ut en hånd
og tigger en slant til sin hjemløse ånd

Å mitt hjerte det har ingen tilhørighet
det går fra hus til hus i hvileløs uro
over blinde broer dit ingen vil bo
og med tause steg forlater det hagen
til en ferd hvor igenting gror i dagen

Å mitt hjerte er en lang og svart natt
det strekker seg etter stjernevrimmelen
men månen er et sår på himmelen
og det stikker seg og blør i drakten
min forkledning på denne evige jakten

mai 14, 2007 Posted by tikkende | Tikkende trekkoppdager | Legg igjen en kommentar