Tikkende Trekkoppdager

Stjernenatt

STJERNENATT

– Åh så uutgrunnelig du er, hvisker hun; – i slik en midnattssol
i dine stjerneskimrende himmeløyne.
Hun løsner håret. Lyse lokker bølger sensuelt nedover nakken,
hun sukker dypt, som i årtuseners havoppstandelse. Fønvinden
beføler hennes hjerteslag i uutømmelige fosser av krystallpust.
Han kan ikke tro at hun er sann, hennes klesdrakt er så snehvit.
Hennes hud er så myk. Den smale midjen. Hun er en drøm, en
var, guddommelig drøm hinsides alle uhåndgripelige fantasier.
– Bruker du tampong? Spør han.
– Hør stjernenatten, hvisker hun; – hør stjernene synger elskov
som kildedråper kysser våre hjerter.

Hennes sanser dirrer i havbruset. Åh hvilken vidunderlig Gud
som toner sine klanger til gåsehud! Hun sitrer i muskulaturen.
Han betrakter henne. Han kan nyte hun slik i evigheten. Ånde
hennes vesen, hennes ansikt som putefløyel, øynene renskåret
inn i himmelvelvingen. Et uendelig slør av fløyelspust i dypet.
Han stryker hendene kildevart gjennom håret. En mannsfylde,
dets urkraft fra Dionysos slanger seg i sanselige klipper. Dets
såpeynde omfavner havbrisen i stramme biceps.
Han lirker diskret i silkeskjortens øverste diamantknapp. Lun,
innsiktsfull brystømhet hvisker i skjorteåpningen – mens dens
hardeste ytterside splintrer luftkanten den berører i utspringet.
Han demper seg bakover i sanddynen, som en bronsestatuett i
Don Juan positur.
– Lukter vi svette? Spør han.
– Hør tankene, hvisker hun; – hør tankene vugger som mylder
av fredsfarger i blomsterengene.

Hun ryster håret, som i sakte film. Glansen strømmer nedover
nakken i perlerader. Hun stønner i betraktning av hans kontur.
Hans singlet er så hvitvasket. Huden så glatt. Ansiktstrekkene
danser i sødme av medfødte sambarytmer, hviler i sin urkraft.
Drømmer hun. Sanden er da virkelig nok. Hun nyter kornene
kile mellom fingrene. Åh som på laken av sateng rører denne
kvelden i blodet! Hun lytter til buksene hans blafrer i vinden.
Hun synes han ligner en fredsdue. Hennes drakt blafrer også.
Sammen er de alles fredsduer i jordparadis. Hun ryster håret
i fryd. Smiler. Leppene deler seg i glitrerader av hvite tenner.
Han må også smile. Hennes sjarm smitter. En utstråling som
varmer og lyser opp universet til sin ende. Hvis enden finnes.
Aldri i hennes prakt. Umulig. Hun er fritatt fra den dødeliges
feiltrinn, hun vet hva hun vil, hva hun står for. Hennes ord er
målrettede, hun tviler ikke på seg selv. Hennes følelser er av
ekthet. Perfekt uformet, som av semsket skinn. Han gransker
de glitrende øynene, stønner – Åh slik de myldrer av stjerner!
– Har du prompet? Spør han.
– Hør vinden, hvisker hun; – hør vinden overøser verden som
kjærlighetsgudinner i silkesang.

Hun strekker armene i været, som en seirende. Han må gjøre
det samme, sammen beseirer de kjærlighetsklippen. De føler
seg som ett, som et skreddersydd flagg heist i himmelfanfare.
Så prektig, så åndelig gullforgylt i overdådige blomsterenger.
Åh hvilken kriblende yrhet vi overøses i denne stjernenatten!
De gransker hverandre i slørete mystikk. Danser svaneballet
inne i hverandres sprakende pastellfarger – gulv av marmor –
tak av diamanter – vegger av silke – ildpust lindret av sjelens
elfenbensmelodier. Kyss brenner i lidenskap. Øyne flammer
opp. Blikk som sverdglimt penetrerer heten under huden.
– Har jeg buser i nesen? Spør han.
– Hør sanden, hvisker hun; – hør sanden renner mellom våre
fingre som de evige timeglass i hjerteslagene.

Hun skyter brystene frem. Stønner. Stryker pannen varsomt
med håndens overside. Han føler ømhet. Som en indre reise
i romantikkens gåtefulle verden. Han lener seg tilbake. Den
robuste hårmanken virvler med hans intense hodesleng, han
akker innerst i dypet, en røst av finslipt maskuline bergarter.
Han er så annerledes, så annerledes enn andre menn, han er
så sensitiv. Så oppmerksom på hennes kjødelige kvinnelyst.
Når de elsker hverandre i blomsterhager av sitrende vellyst,
vet han hvilke strenger som synger klarest i hennes innerste
melodier. Som en tempelherre steller han nennsomt hennes
sangskatt i klangfull herlighet.
– Har jeg dårlig ånde? Spør han.
– Hør trærne, hvisker hun; – hør trærne drypper av sin sevje
fra bunnen av skyggen og ut i landskapets regnbueprakt.

Hun klapper i hendene som feirende salutter. Han blir revet
med – av hennes freidighet, hennes livsmot, hennes stolthet.
Han klapper henrykt, av og med henne. De stønner – elsker
hverandres omfavnelse. Kyss mot kyss – kinn mot kinn. De
reiser seg. Åh hvilken praktfull storm vanner hjerterøttene!
De står høyreiste, som to ildkuler over himmelen. De står i
sanddynen, føttene sprudler i kornene, de strekker øynenes
horisont, betrakter havets hemmeligheter, nyter hverandres
pasjoner – intensiteten i blikket som møter blikket. Vinden
som blafrer i håret. Hvitheten i klærne.
– Har du fotsopp? Spør han.
– Hør havet, hvisker hun; – hør havet strømme som kilder i
visdommens oppstandelse.

Hennes nakke er så fast, hans holdning er så rak. To søyler
i sanden formet av pureste granitt. Uovervinnelige – fri. Fri
for sigarettrøk, fri for lastenes synder. Befridd fra tankenes
destruktive jag. Det skitne hjertet. De svimler i blodets rus,
kjærlighetens spire i huden. De er hverandres skytsengler i
elskovsfanfarer – Åh som jeg elsker deg min heltedåd, min
marmorklippe i kamp! De har overvunnet begrensningene,
de er fritatt fra kjøtt og blod, de er ustoppelige. Udødelige.

Havet reiser foran dem som uoppdagede eventyrmysterier.
De våteste drømmer. De gråter i glede, av deres skjønnhet.
De griper hverandre i hendene – kysser ømt, ser hverandre
innerst i øynene. Erkjennelsenes øyeblikk. De stønner. De
kan gå på havet, de må gå på havet. Elske havets overflate
under føttene. Spasere langs stjernenatten i midnattssolens
mektigste speilglans. Fred – hans manndom overstrømmer
henne – han er havet, hennes kvinnelighet svømmer inne i
ham – hun er hans havfrue.
– Lukter vi fisk? Spør han.
– Hør dypet, gurgler hun; – hør dypet hvisker sine sjeler til
uendelighetens ungdomskilde.

juni 2, 2007 Posted by tikkende | Stjernenatt | Legg igjen en kommentar