Tikkende Trekkoppdager

Dikt og søppeldikt. Et livs- og dødsverk, mitt mestermakkverk

Mannen i svart

ORDENE MINE

Ordene mine
spisser ingen blyanter
og sliter heller ingen viskelær
de gjemmer seg i de blanke arkene

Øynene mine
smelter ingen blikk
og varmes ikke i strålene fra solen
de svømmer blendet under beinhard is

Smilet mitt
beveger ingen rynker
og løsner aldri noen latter
det ligger klemt i en diger steinrøys

Hendene mine
strammer ingen håndtrykk
og hviler aldri på noens skulder
de begraver ansiktet med ryggen bøyd

FARVEL, FARVEL

Farvel, farvel.
Her i skogen er det mørkt.
Ingen måne er å se.
Ingen sti å finne frem.
Så godt å gå seg vill.
Ikke finne veien hjem.

Farvel, farvel.
Her i skogen er det dødt.
Ingen stjerner er å se.
Så godt å snuble frem.
Ikke vite hvor jeg er.
Aldri finne veien hjem.

Farvel, farvel.
Her i skogen er jeg født.
En ødslig vinternatt.
Intet menneske å se.
Så godt å gå alene.
Jeg trives her i fred.

MUR AV UVILJE

Barnet i ham snubler i trapper og faller fra trær
og sporene etter oppløste melketenner
er blitt til sølepytter i vannglasset
der han gjemmer seg bak ord som sitter fast i grumset
tidlig kommer natten for ham
når dagen ikke lenger kan hvile i hans navn
og han ber en stille bønn til sin egen gud
som han har skapt av kunstig jord
og aske fra egen fri vilje

Stumt går føttene som aldri kommer tilbake
legger sine trinn i folder på ansikt og sjel
han puster om kapp med sine hender
men kan aldri vinne
de bygger en mur av uvilje
og mangler viljen til å rive den ned igjen
han ofrer ikke en beruset tåre
for en dag med speilvendt lykke
og lar et fremmed ansikt i sitt eget bilde
beskytte seg mot bakstreverske øyne
som ser inn i seg selv

SOVENDE JORD

De vektløse dager, de netter, de dager som
netter som sitter på en stol, jeg sitter
på en stol, på en stol og strammer nevene!

De kaller meg sovende jord, de døde som hører jeg puster,
som hører mine hender er lenket, som ser at de er sprukne,
men ikke av å grave deres grav.

Før dem fantes tiden. Tiden som pust, som alles åndedrett.
Før tiden fantes jeg som søvn. Jeg sov godt, men ikke den
uskyldiges søvn –
Jeg drømte en drøm som fødte en drøm.
Men drømmen pustet ikke, den hylte ikke, den fablet ikke.
Den var ikke en gang et mareritt.

De vektløse netter, de dager, de netter som
dager som sitter på en stol, jeg sitter
på en stol, på en stol og strammer leppene!

Drømmen trengte min drøm, og min søvn til sin vugge.
En drøm jeg hadde stjålet fra en annen. En annen tid –
En søvn som ikke var min, som ikke var mitt hjem –
I en drøm jeg ikke hørte hjemme, men strakk til.

Mine ord var frukt, mine hender var tepper, mine øyne
var vann. Jeg ga, varmet og sluknet tørst –
Dette var drømmens offer, for en annen drøms liv.
Jeg våknet – som sovende jord. En urtid av granitt.

De vektløse døgn, de timer, de tikker, døgnløse
øyne som sitter på en stol, jeg sitter
på en stol, på en stol og strammer kjevene!

De fabler, de døde, når de hører pulsen min slå, når de
puster inn i øret, kaller meg sovende jord.

LETTHETEN I DET SOM KNIRKER

Og hver dag satt jeg der og hver dag ville jeg
sitte der, til stolen reiste seg opp og sa;
«nå er jeg lei av tyngden i dine sorger
og bløtheten i dine tårer,
kan du ikke høre at jeg knirker?

Fra nå av kan ordene dine synke til knes
på gulvet, jeg forlater ditt skipbrudne alfabet,
de mørke hullene i språket.

Fra nå av vil jeg utvikle min egen evolusjon,
drømmen om å modnes til benk i en park.

Der skal plassen min fylles med muntlig språk
under et eiketre, ord som veksler
med kursen i vinden, og ord som tørker i sola
etter en regnskur.»

Ordene mine sank ned mot gulvet,
og hvisket i skygger;
«en gang i blant vil ettertanken min gå til deg
i parken, sitte under eiketreet i regnværet,
og knirke som vi pleide å gjøre.»

Og hver dag sto den der og hver dag ville den
stå der, til benken reiste seg opp og sa;
«nå er jeg lei av tørrheten i mitt eget treverk
og lettheten i min egen knirking,
kan ingen høre at jeg sørger?»

DJEVELSEKUND

Et djevelsekund, den tiden
solglimtet speiles i avfallet på kirkegården. Hvor går
tiden så stille, roser på graven, kirkelykttimer, månens fortidsfossil, hvorfor går tiden i meg,
jeg går stille under regnbuefarger, asfaltsorg, tiden går
i fra meg, jeg innhenter den, tilbake i tiden, går jeg fra
den igjen. Vi møtes,
men aldri langsomt, aldri i sorgen
eller gleden som klokkeslett, men et presist håndtrykk
som farer forbi lyktestolper, jeg går under den ene
og så den andre, går mot tiden, den venter aldri, en prest, en prosesjon, den innhenter
meg ikke, aldri i dette gravfølget, ikke et djevelsekund.

EDDERKOPPNATT

Det er edderkoppnatt med spindelvevmåne og krafsevind
Han er edderkoppels i kravlepust og vrimlepuls

Det er edderkoppnett med øyeglimt i hjertestøv
Han er krypdyrfnatt med neglekrafs i kriblehud –

I denne edderkoppnatt, i dette edderkoppnett
Strammer han neven og løfter langfinger som av stolteste ståpikk

Med denne fingers hardhet protesterer han mot sitt fangenskap –

Fuck you!
Han viser fingeren til himmelens utviskede horisont
Fuck you!
Han viser fingeren til havets snevre kjærlighetsgrop
Fuck you!
Han viser fingeren til hjerterommets urtørste øsekar
Fuck you!
Han viser hjertet til langfingerens uhåndgripelighet

Med denne fingers sirkulasjon penetrerer han de tusen hjem –

Fuck off!
Og spinner seg inn i et kjellerhjørne av seg selv …

MANNEN I SVART

Til fortiden ser lysere ut
er jeg mannen i svart.
Jeg sitter i kjelleren
med gardinene trukket for.
Avløpsrørene sildrer i taket.
Murpussen skaller
fra veggene. Stearinlyset blafrer
i trekken fra barndomsminnene
mens jeg lytter til black metal
på hodetelefoner.
Min oppvekst var vinter.
Jeg bodde i isslott
og snøkrystallene
falt over fasaden
som glitrende ord falt fra far og mor.
De skulpturerte meg som hovedverk
i deres kunstutstilling.
I dag drømmer jeg
om en dypere anerkjennelse.
Jeg sitter i kjelleren
med gardinene trukket fra.
Til fremtiden ser lysere ut
er jeg mannen i svart.

april 24, 2007 Posted by | Mannen i svart | Legg igjen en kommentar