Humlesommer « Tikkende Trekkoppdager

Humlesommer

HUMLESOMMER

En kjedelig dag. Hva skal det være godt for?
Sommeren blir ikke lenger sommer, og det kalde gufset fra
vinden reiser under det tykke skydekke, som i midten av
oktober. Jeg holder meg inne, lager en kopp kaffe, og setter
meg på sengen. Tenker. Men de store tankene kommer ikke.
De er like hverdagslige som en tur i butikken. Men de koster
ikke penger, bare kjedsomhet. Jeg reiser meg fra sengen,
og går bort til vinduet. Et lite dunk høres i glasset, som når
man knipser på en rute. En humle segner om, og lander i
blomsterbedet. Jeg går ut for å se om den lever. Den ligger
der fortsatt. Jeg tar forsiktig på den svarte pelsen med
pekefingeren. Den er myk og god. Nesten som å klappe en
bitte liten kattunge. Den ligger helt stille, og krøller seg litt
innover, som i fosterstilling. De små vingene ligger helt inn
til kroppen. Jeg dytter forsiktig på hodet. Den våkner brått,
og begynner å bevege seg. Jeg trekker hånden til meg.
De tynne små benene er flettet inn i hverandre, og den
sjangler og faller om hverandre. Summer irritert, som et
lite fyrtårn langt borte. Men gir seg ikke. Den fortsetter å
streve, og sjangle rundt som en full mann. Etter mye fomling
finner den styrken, og benene kommer på plass. Et lite øyeblikk
står den helt stille, som for å komme til hektene etter en tung
jobb. Så begynner de tynne små vingene å flakse. Først litt
usikkert, så fortere og fortere. Den letter fra bakken, som et
helikopter med startproblemer. Og virrer litt frem og tilbake,
før den skjener av gårde bortover hagen, og er ute av syne.
Jeg blir stående å se ut i luften. Se på ingenting. Tenke på
ingenting. Bare kjenne på den gode følelsen i kroppen,
som ikke var der i sted. Jeg går inn, og lager en ny kopp kaffe.