Tikkende Trekkoppdager

Fluer

UNDER HUDEN, GJENNOM KNOKLENE

Jeg sparker av meg støvet under huden
åpner knoklene
og ber deg inn

du gliser bak øyelokkene
og sier ”kan jeg gå inn med sårene åpne,
eller vil du jeg skal dekke dem til”
jeg svarer ”nei, her har det ikke grodd
noen ting på lenge, kom inn som du er”

vi vasser gjennom lag av følelser:
nerver, muskelknuter og hjertebank

vi setter oss i hjertet

du ser på meg
og sier ”her er det lenge siden du har
pusset opp, det revner snart i to”
jeg stryker deg forsiktig over ordene
og strammer mine til harde knuter
jeg svarer ”ja, jeg måtte lime det fast
til tårene, da smilet sprakk”

du lener deg over blikket mitt
og ser på meg med glasskår
jeg mister pusten under vekten
og sklir langsomt under huden din

jeg sier ”du er full av skarpe kanter,
jeg stikker meg og blør”
du svelger en stram kjeve
og svarer ”ja, jeg la huden over tankene,
men stakk hull på dem med sårene”

vi suger blodet ut av årene til hverandre
og du sier du vil hjem til skorpene dine

jeg følger deg ut
lukker knoklene
og går inn, setter meg i en muskelknute

—

FLUER

Jeg skrudde av lampekuppelen i taket
for å bytte pære. Det lå tre døde fluer på bunnen.
Hvordan kom de inn?

Kuppelen var skrudd til i gjengene,
alle innganger lukket. Hva da med hjernen min?
Jeg har en kuppel med ører, nesebor

og en svær munn som gaper over havet på en god dag.
Hva lever og dør der inne?
Tre nyfødte fluer? Tre dødfødte tanker?

Jeg skrur aldri av hodet for å bytte hjerne.

september 7, 2007 Posted by tikkende | Fluer | Legg igjen en kommentar