Tikkende Trekkoppdager

Dikt og søppeldikt. Et livs- og dødsverk, mitt mestermakkverk

Prompedikt

PROSJEKTET 100 BØKER JEG MÅ LESE FØR JEG DØR

Jeg leser Lolita
av Vladimir Nabokov.
Jeg har sett filmen,
eller filmene,
inkludert 90-tallsversjonen
som jeg husker best.
Jeg syntes ikke at det var en god film,
den var for partisk ute etter å demonisere
Humbert Humbert
og stakkarsliggjøre Lolita
og hennes mor.
I boken er vi inni hodet på Humbert
og vi lever livet hans
gjennom øynene
og tankene
og følelsene hans,
imotsetning til filmatiseringen
som er mer objektiv
og sett utenfra.
I dagens verden av kaklende konformisme
og stiv overleppe-sensur,
tror jeg ikke at noen engang hadde giddet
å skrive denne historien,
enda mindre turt det,
fordi den aldri ville ha blitt utgitt.
Det ville ha vært karriere-selvmord
å skrive en fortelling som dette
i vår samtid.
Man vil ikke lenger vite av
det som eksisterer utenfor A4-mønsteret.
Det skal gjemmes bort
i den mørklagte fortielsen,
i stedet for å løftes frem,
slik at man på den måten
blir bedre kjent med menneskeheten
bak masken.
Det gjør meg glad for at 1955
har eksistert,
det året da boken ble utgitt.
Jeg anbefaler Lolita kjøpt
for bokhyllene,
før kjerringene
i alle aldre
og alle kjønn,
lar den gå med i dragsuget
av kanselleringskulturen.

§

THE CATCHER IN THE RYE

Redderen i rugen.
En roman av J. D. Salinger,
oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen.
Opprinnelig utgitt i 1951.
Dette er en bok jeg har visst om
siden John Lennon døde
den 8. desember 1980.
Morderen som skjøt ham,
Mark David Chapman,
ble tatt med et pocketeksemplar
av The Catcher in the Rye
funnet i jakkelommen hans.
Han identifiserte seg så sterkt
med hovedpersonen i romanen
at han ville bytte navn
til Holden Caulfield.
Han refererte til boken
som sitt manifest.
«This is my statement»,
hadde han skriblet
på innsiden.
Da John Lenonn døde,
var jeg 13 år gammel
og allerede en Beatles-fan,
men jeg hadde ikke
noe forhold
til celebriteter.
Da Elvis Presley døde
tre år tidligere,
den 16. august 1977,
hadde jeg spilt «Solid Gold»
på repeat
på platespilleren,
siden jeg fikk LP’en til jul i 1976,
men jeg husker nyheten
om hans død
som i en tåke.
Jeg visste ikke helt hva døden innebar.
Jeg hadde aldri tenkt på døden før.
Da en eldre bror av meg
vekket meg på morgenen
den 9. desember 1980,
med nyheten om at John Lennon var død,
at han hadde blitt skutt,
så kunne jeg umiddelbart se det for meg,
selv om jeg ikke kjente ham personlig.
Jeg hadde sett cowboyfilmer
med John Wayne
på TV,
og detektivserier med Columbo og Kojak.
Jeg visste hva det ville si
å bli skutt,
selv om jeg ikke kjente noen
som hadde blitt det.
Det var en skremmende opplevelse.
Uvirkelig.
Jeg husker bildet på forsiden
av avisene,
hvor morderen noen timer før
han fyrer av pistolen
på kloss hold,
får autografen av John Lennon
på coveret til «Double Fantasy»,
hans første plate på fem år,
etter en tilbaketrukket tilværelse
som familiemann.
«(Just Like) Starting Over»,
sang han,
og jeg sang med.
Oppi alt dette festet også
The Catcher in the Rye seg,
som en litt creepy sak,
en slags ulykkesbok.
Jeg leste den aldri da,
i tenårene
på 80-tallet.
jeg styrte klar av den.

§

SELVNYTELSE

Ny-narsissismen.
Som jeg kaller den.
Selvdigger,
som de ble kalt i oppveksten min.
Men selvdiggeren da,
er narsissisten
ganger tusen, nå.
Den ligner ingen
som jeg vokste opp med
i det jordnære Norge
i det tjuende århundre.
Nei,
dette er en forvokst baby
av det 21. århundre.
Ekstremisme.
Mennesker
helt betatt av seg selv
og sitt,
av grunner som kan være vanskelig
å få øye på,
for den utenforstående.
Den fascinerer meg.
Den er overalt.
Selfier
til beskuelse
for hvor deilig man selv synes
at man er.
SE PÅ MEG.
Ny-narsissisten.
De står i kassa på butikken,
de er drosjesjåfører,
lageransatte,
kontorister,
journalister,
programledere på TV,
you name it,
vanlige folk i vanlige jobber
med vanlige lønninger
og vanlige liv,
hvis selvbilde
er av Dionysos
og sjeiken av Arabia.
Politikere,
myndigheter,
de har alltid digget seg selv,
til tross for at det er
ingen andre som digger dem.
Men det stopper ikke
narsissismen deres.
En form for narsissisme
som jeg kan forstå,
er populærartisten
som går på scenen
med applausen fra hundre tusen publikummere.
Jeg kan forstå
at det kan gå til hode på deg.
Den mest uttalte
formen for narsissisme
jeg har opplevd
i moderne tid,
finner jeg i legestanden.
Fordi de er fantastiske leger for meg?
Nei,
fordi de er fantastiske leger
for seg selv.
Jeg er bare en pasient
på audiens hos kongen.
Dette grandiose selvbildet,
til denne personen,
dette folket,
narsissisten,
som sitter og surkler
av selvforelskelse,
men som for meg,
den utenforstående,
ligner mest på en pizza Grandiosa.

§

12.12.2022

Jeg ser på Kanye West
på Alex Jones’ Infowars
som sitter og filosoferer
over hvorvidt nazistene
hadde noen gode sider.
Det minner meg om da
vi som guttunger på 70/80-tallet
satt og gjorde det samme.
Akkurat som rapperen Kanye West,
ble motorveien nevnt
som en av Hitlers bragder.
Vi hadde også hørt historier
om nazister
i Norge, for eksempel,
som åpnet døren
for sine medmennesker
og ga godteri
til ungene.
Det var gutteprat.
Gutter som en gang
skulle bli til menn,
men som i stedet
ble til en mislykket tidsalder
med triste ekle kvalme stakkarslige konforme hysteriske drittkjerringer,
som verden knapt
hadde sett
maken til
siden nazistene.
Jeg må le
av demoniseringen
av Kanye West,
for hans uttalelser.
Han er en fritenker,
en kreativ artist.
Han rabulerer
med løse tråder.
Han sa ingenting
under intervjuet,
som vi gutta ikke allerede
hadde sagt
om nazistene,
i det post-okkuperte Norge
på 1970-tallet,
uten å bli arrestert
av et tabubelagt mediehysteri,
iscenesatt
av triste ekle kvalme stakkarslige konforme hysteriske drittkjerringer,
som er ute etter å stoppe kjeften
på en hver
som prøver å tenke
utenfor boksen.

Om 80 år,
når neste generasjon
vil prøve å finne en positiv ting
å si,
om oss i 2022,
tror du de finner noe?

§

INVERTERTE TIDER

Anti-nazisten
går uniformert til angrep
på Kanye West
(som ikke har noe til felles
med nazister),
med nazistiske verktøy
som sensur og bannlysing
og naming & shaming.

Anti-rasisten
går til angrep
på de hvite
med svart/hvitt tenking
og rasistens verktøy,
for å ydmyke
og trakkassere
og mobbe
en hver semi-nasjonalist.

Anti-sexisten
går så nådeløst til angrep
på de som ikke digger
transer og homser
og som synes at kvinnfolk
er noe herk,
at de bare skaper hat,
og ikke kjærlighet.

Anti-antisemittismen,
forsvarer skruppelløse
moderne jøder
i verdenseliten
som aldri har opplevd Holocaust,
som aldri har vært i Auschwitz,
som om de skulle ha vært det,
de forsvarer dem
med hud & hår
og silkehansker,
slik at de kan ture frem
for å nå sine mål
og avskrive all kritikk
de får
som antisemittisme.

§

TORSDAG 14. DESEMBER 2022, KLOKKEN 04:18

-14 på gradestokken.
På langtidsvarselet
er det meldt
-2 til søndag,
0 grader til mandag
og +3 til tirsdag.
Det må være vanskelig
å takle
for klimakonformistene,
når temperaturen svinger
som et villdyr
med følelser og temperament.
Klimakontoristene
ønsker å temme været,
de vil markedstilpasse klimaet
med vater,
flate det ut,
slik at det blir som mainstream-underholdningen
som de ser på
på TV,
uten skarpe kanter,
uten egne meninger,
uten barnsligheter som årstider,
uten vindene som kommer
som en ravende fyllik
og veiver dem overende,
uten gleder
og uten sorger.
De de vil ha et klima,
som er hverken levende eller dødt,
akkurat som dem selv.

§

TAKK TIL ELON MUSK

Nå som det sakte
men sikkert
begynner å sive inn
i verdens befolkning,
at det foregår noe rart,
noe creepy & lugubert,
så er det noen klarsynte
som håper på at de skal få æren for
at de har skjønt det hele tiden.
At de er profeter, liksom.
Men det tror jeg ikke
kommer til å skje, lol.
De som har iført seg
tyranniets uniform
og brolagt veien til helvete
med gode hensikter,
kommer til å prøve
å legge lokk på det,
være i en fornektelse.
De har verken vært
eller kommer til å være åpne
for å stille spørsmål.

Det viktigste
jeg har lært
i denne Kafka-prosessen,
er at majoriteten av folket
følger massene,
de følger myndighetene,
de følger vitenskapen,
de følger ekspertene,
de følger normene,
de følger lovene,
de følger med på TV’en,
og de er klare til å ofre meg
på sankthansbålet,
hvis jeg ikke
gjør det samme.

Men det visste jeg
egentlig
fra før av.
Jeg er uføretrygdet.

oktober 17, 2022 Posted by | Prompedikt | Legg igjen en kommentar