PROSJEKTET 100 BØKER JEG MÅ LESE FØR JEG DØR
Jeg leser Lolita
av Vladimir Nabokov.
Jeg har sett filmen,
eller filmene,
inkludert 90-tallsversjonen
som jeg husker best.
Jeg syntes ikke at det var en god film,
den var for partisk ute etter å demonisere
Humbert Humbert
og stakkarsliggjøre Lolita
og hennes mor.
I boken er vi inni hodet på Humbert
og vi lever livet hans
gjennom øynene
og tankene
og følelsene hans,
imotsetning til filmatiseringen
som er mer objektiv
og sett utenfra.
I dagens verden av kaklende konformisme
og stiv overleppe-sensur,
tror jeg ikke at noen engang hadde giddet
å skrive denne historien,
enda mindre turt det,
fordi den aldri ville ha blitt utgitt.
Det ville ha vært karriere-selvmord
å skrive en fortelling som dette
i vår samtid.
Man vil ikke lenger vite av
det som eksisterer utenfor A4-mønsteret.
Det skal gjemmes bort
i den mørklagte fortielsen,
i stedet for å løftes frem,
slik at man på den måten
blir bedre kjent med menneskeheten
bak masken.
Det gjør meg glad for at 1955
har eksistert,
det året da boken ble utgitt.
Jeg anbefaler Lolita kjøpt
for bokhyllene,
før kjerringene
i alle aldre
og alle kjønn,
lar den gå med i dragsuget
av kanselleringskulturen.
§
THE CATCHER IN THE RYE
Redderen i rugen.
En roman av J. D. Salinger,
oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen.
Opprinnelig utgitt i 1951.
Dette er en bok jeg har visst om
siden John Lennon døde
den 8. desember 1980.
Morderen som skjøt ham,
Mark David Chapman,
ble tatt med et pocketeksemplar
av The Catcher in the Rye
funnet i jakkelommen hans.
Han identifiserte seg så sterkt
med hovedpersonen i romanen
at han ville bytte navn
til Holden Caulfield.
Han refererte til boken
som sitt manifest.
“This is my statement”,
hadde han skriblet
på innsiden.
Da John Lenonn døde,
var jeg 13 år gammel
og allerede en Beatles-fan,
men jeg hadde ikke
noe forhold
til celebriteter.
Da Elvis Presley døde
tre år tidligere,
den 16. august 1977,
hadde jeg spilt “Solid Gold”
på repeat
på platespilleren,
siden jeg fikk LP’en til jul i 1976,
men jeg husker nyheten
om hans død
som i en tåke.
Jeg visste ikke helt hva døden innebar.
Jeg hadde aldri tenkt på døden før.
Da en eldre bror av meg
vekket meg på morgenen
den 9. desember 1980,
med nyheten om at John Lennon var død,
at han hadde blitt skutt,
så kunne jeg umiddelbart se det for meg,
selv om jeg ikke kjente ham personlig.
Jeg hadde sett cowboyfilmer
med John Wayne
på TV,
og detektivserier med Columbo og Kojak.
Jeg visste hva det ville si
å bli skutt,
selv om jeg ikke kjente noen
som hadde blitt det.
Det var en skremmende opplevelse.
Uvirkelig.
Jeg husker bildet på forsiden
av avisene,
hvor morderen noen timer før
han fyrer av pistolen
på kloss hold,
får autografen av John Lennon
på coveret til “Double Fantasy”,
hans første plate på fem år,
etter en tilbaketrukket tilværelse
som familiemann.
“(Just Like) Starting Over”,
sang han,
og jeg sang med.
Oppi alt dette festet også
The Catcher in the Rye seg,
som en litt creepy sak,
en slags ulykkesbok.
Jeg leste den aldri da,
i tenårene
på 80-tallet.
jeg styrte klar av den.
§
SELVNYTELSE
Ny-narsissismen.
Som jeg kaller den.
Selvdigger,
som de ble kalt i oppveksten min.
Men selvdiggeren da,
er narsissisten
ganger tusen, nå.
Den ligner ingen
som jeg vokste opp med
i det jordnære Norge
i det tjuende århundre.
Nei,
dette er en forvokst baby
av det 21. århundre.
Ekstremisme.
Mennesker
helt betatt av seg selv
og sitt,
av grunner som kan være vanskelig
å få øye på,
for den utenforstående.
Den fascinerer meg.
Den er overalt.
Selfier
til beskuelse
for hvor deilig man selv synes
at man er.
SE PÅ MEG.
Ny-narsissisten.
De står i kassa på butikken,
de er drosjesjåfører,
lageransatte,
kontorister,
journalister,
programledere på TV,
you name it,
vanlige folk i vanlige jobber
med vanlige lønninger
og vanlige liv,
hvis selvbilde
er av Dionysos
og sjeiken av Arabia.
Politikere,
myndigheter,
de har alltid digget seg selv,
til tross for at det er
ingen andre som digger dem.
Men det stopper ikke
narsissismen deres.
En form for narsissisme
som jeg kan forstå,
er populærartisten
som går på scenen
med applausen fra hundre tusen publikummere.
Jeg kan forstå
at det kan gå til hode på deg.
Den mest uttalte
formen for narsissisme
jeg har opplevd
i moderne tid,
finner jeg i legestanden.
Fordi de er fantastiske leger for meg?
Nei,
fordi de er fantastiske leger
for seg selv.
Jeg er bare en pasient
på audiens hos kongen.
Dette grandiose selvbildet,
til denne personen,
dette folket,
narsissisten,
som sitter og surkler
av selvforelskelse,
men som for meg,
den utenforstående,
ligner mest på en pizza Grandiosa.
§
12.12.2022
Jeg ser på Kanye West
på Alex Jones’ Infowars
som sitter og filosoferer
over hvorvidt nazistene
hadde noen gode sider.
Det minner meg om da
vi som guttunger på 70/80-tallet
satt og gjorde det samme.
Akkurat som rapperen Kanye West,
ble motorveien nevnt
som en av Hitlers bragder.
Vi hadde også hørt historier
om nazister
i Norge, for eksempel,
som åpnet døren
for sine medmennesker
og ga godteri
til ungene.
Det var gutteprat.
Gutter som en gang
skulle bli til menn,
men som i stedet
ble til en mislykket tidsalder
med triste ekle kvalme stakkarslige konforme hysteriske drittkjerringer,
som verden knapt
hadde sett
maken til
siden nazistene.
Jeg må le
av demoniseringen
av Kanye West,
for hans uttalelser.
Han er en fritenker,
en kreativ artist.
Han rabulerer
med løse tråder.
Han sa ingenting
under intervjuet,
som vi gutta ikke allerede
hadde sagt
om nazistene,
i det post-okkuperte Norge
på 1970-tallet,
uten å bli arrestert
av et tabubelagt mediehysteri,
iscenesatt
av triste ekle kvalme stakkarslige konforme hysteriske drittkjerringer,
som er ute etter å stoppe kjeften
på en hver
som prøver å tenke
utenfor boksen.
Om 80 år,
når neste generasjon
vil prøve å finne en positiv ting
å si,
om oss i 2022,
tror du de finner noe?
§
INVERTERTE TIDER
Anti-nazisten
går uniformert til angrep
på Kanye West
(som ikke har noe til felles
med nazister),
med nazistiske verktøy
som sensur og bannlysing
og naming & shaming.
Anti-rasisten
går til angrep
på de hvite
med svart/hvitt tenking
og rasistens verktøy,
for å ydmyke
og trakkassere
og mobbe
en hver semi-nasjonalist.
Anti-sexisten
går så nådeløst til angrep
på de som ikke digger
transer og homser
og som synes at kvinnfolk
er noe herk,
at de bare skaper hat,
og ikke kjærlighet.
Anti-antisemittismen,
forsvarer skruppelløse
moderne jøder
i verdenseliten
som aldri har opplevd Holocaust,
som aldri har vært i Auschwitz,
som om de skulle ha vært det,
de forsvarer dem
med hud & hår
og silkehansker,
slik at de kan ture frem
for å nå sine mål
og avskrive all kritikk
de får
som antisemittisme.
§
TORSDAG 14. DESEMBER 2022, KLOKKEN 04:18
-14 på gradestokken.
På langtidsvarselet
er det meldt
-2 til søndag,
0 grader til mandag
og +3 til tirsdag.
Det må være vanskelig
å takle
for klimakonformistene,
når temperaturen svinger
som et villdyr
med følelser og temperament.
Klimakontoristene
ønsker å temme været,
de vil markedstilpasse klimaet
med vater,
flate det ut,
slik at det blir som mainstream-underholdningen
som de ser på
på TV,
uten skarpe kanter,
uten egne meninger,
uten barnsligheter som årstider,
uten vindene som kommer
som en ravende fyllik
og veiver dem overende,
uten gleder
og uten sorger.
De de vil ha et klima,
som er hverken levende eller dødt,
akkurat som dem selv.
§
TAKK TIL ELON MUSK
Nå som det sakte
men sikkert
begynner å sive inn
i verdens befolkning,
at det foregår noe rart,
noe creepy & lugubert,
så er det noen klarsynte
som håper på at de skal få æren for
at de har skjønt det hele tiden.
At de er profeter, liksom.
Men det tror jeg ikke
kommer til å skje, lol.
De som har iført seg
tyranniets uniform
og brolagt veien til helvete
med gode hensikter,
kommer til å prøve
å legge lokk på det,
være i en fornektelse.
De har verken vært
eller kommer til å være åpne
for å stille spørsmål.
Det viktigste
jeg har lært
i denne Kafka-prosessen,
er at majoriteten av folket
følger massene,
de følger myndighetene,
de følger vitenskapen,
de følger ekspertene,
de følger normene,
de følger lovene,
de følger med på TV’en,
og de er klare til å ofre meg
på sankthansbålet,
hvis jeg ikke
gjør det samme.
Men det visste jeg
egentlig
fra før av.
Jeg er uføretrygdet.
§
NATT TIL MANDAG 27. FEBRUAR 2023
Jeg drømte at jeg døde,
at jeg var nylig død,
kroppsdød
men ikke sjeledød.
Jeg hadde falt om
i en gate,
folk kom strømmende til
for å se
hva som foregikk
mens jeg selv var
på vei bort,
jeg stanset opp
under et bjerketre
like bortenfor
og observerte alt
som foregikk,
de kunne ikke se meg,
men jeg kunne høre alt
som ble sagt,
Bruce Springsteen
var der,
han sa at det var ingenting
de kunne gjøre,
det var for sent,
jeg var død,
før horisonten
tok tak i meg
og jeg begynte å stige
og våknet opp
i sengen
med “Wreck on the Highway”
med Bruce Springsteen
syngende i hodet.
Jeg måtte bare skrive
det ned.
Jeg har aldri drømt
at jeg døde før.
Jeg tviler på
at jeg kommer til å dø
med The Boss by my side.
Han er superstjerne,
ikke en nabo.
§
STILLEBEN MED 8 NORSKE ALBUMKLASSIKERE
Per Bergersen – PB (1990)
Etter min mening,
kanskje den viktigste
utgivelsen
på Norske Albumklassikere.
Dette er hans eneste album,
originalt
utgitt posthumt
på LP
i tusen eksemplarer
av Røros fritidsklubb,
for å spikre
a body of work
med Ridder Sjanseløs.
Å få denne låtskriveren
ut til folket
og inn i de tusen hjem,
er kulturelt viktig.
En unik stemme
med tematikk
som ingen andre
artister i Norge,
har sunget om
på denne selvutleverende
måten.
Hvis jeg hører på Per Bergersen
før jeg skriver dikt,
så tør jeg litt mer.
The Beatniks – And Now! The New Beatnicks (1967)
På det musikalske,
eller produksjonsmessige,
er dette den mest overraskende nyutgivelsen
for mine ører.
Det er en plate jeg har hørt om siden barndommen,
men som jeg aldri har hørt på,
fordi den har vært ute av print
gjennom tiår.
Det er baroque pop, det er Pet Sounds,
psykedeliske toner, Sgt. Pepper,
det er 1967,
også i poprocknorge.
Et studioalbum av høy popklasse
med flotte arrangementer.
Jeg har spilt den på repeat.
Kjøtt – Op. (1981)
Jeg husker da den kom ut.
Men jeg kjøpte den ikke.
Det var andre skoleelever
som hørte på Kjøtt.
Det var litt pønkete.
Det var kanskje litt for tøft for meg,
den gang.
Eller kanskje ikke.
Enda en plate
som har vært utgått i tiår.
Jeg forstår ikke hvorfor.
Dette er potent rock og nyveiv,
full av musikalsk spenning.
En klassiker,
som bør være tilgjengelig
på LP og CD og digitalt
til en hver tid.
Public Enemies – From Public Enemies Without Love (1966)
Dette er hipstermusikk
fra 60-tallet,
brygget på jazza rhythm & blues
og Hammondorgel.
Booker T. & the M.G.’s.
Det låter like kult
den dag i dag.
De var visstnok husband
på det legendariske Club 7.
Norsk rockehistorie.
Dette er nattklubbmusikk,
som også hører hjemme
i stuen.
På stereoanlegget.
Det føles godt
å endelig
kunne posere
med denne
i platesamlingen.
The Enemies – The Enemies (1967)
Denne var overraskende å høre.
Den ble nyutgitt på hælene
av Jahn Teigens død
i 2020.
Han er vokalisten.
Eller en av dem.
Det representerer platedebuten
i musikkarrieren hans.
Jeg fikk tak i den
mest bare for å høre den,
fordi jeg interesserer meg
for 60-tallspop og rock.
Et Tønsberg-band.
De er influert av alt som jeg bektrakter
som kjempegode band
på den tiden,
på midten av 60-tallet;
The Beatles, The Rolling Stones,
The Who, The Kinks, Love,
The Doors.
Oppfinnsom ungdomsrock.
Verdt en lytt.
Eller ti.
The Young Norwegians – Things On Our Mind (1967)
Enda en overraskelse.
enda en nyutgivelse
som jeg gikk til innkjøp av,
med tanke på at det var interessant
å høre den,
kanskje en gang eller to,
fordi det er debuten til
den 16-årige Lillebjørn Nilsen.
Men dette er alt annet
enn pubertalt.
Moderne folkemusikk
ala 60-tallet
på norsk og engelsk
med vare og fine stemninger.
Pete Seeger, Bob Dylan,
Simon and Garfunkel.
Kari Svendsen
dukker opp med banjoen sin
på et par spor.
Kan trygt spilles om igjen,
med stearinlyset tent,
når du er i det rette
humøret.
Tramteatret – Pelle Parafins Bøljeband (1981)
Jeg husker jeg sto og kikket
på denne LP’en,
i en platebutikk
i Sandvika,
da den kom ut.
Jeg digget tittelsporet,
og tv-serien.
Men som jeg ofte gjorde
den gang,
så ble den vraket
til fordel for amerikansk
eller britisk
rock og pop,
hvis jeg hadde penger
til å kjøpe en plate.
Det føltes mer eksotisk,
på den tiden,
for en musikkinteressert
ungdom
som meg.
Jeg ville ikke være norsk.
Det tok meg førti år
før jeg endelig kjøpte den,
med denne nyutgivelsen.
I 2023,
savner jeg Norge
på den tiden.
Det var koseligere.
Livligere.
Morsommere.
Mer sosialt.
Svein Finjarn – Mustang (1977)
Nok en overraskelse.
Jeg kjøpte denne platen
på bakgrunn av at jeg
likte debutalbumet til The Beatniks,
så godt.
Bandet til Svein Finjarn.
Dette er hans første soloalbum.
Det har ikke så mye til felles
med “And Now! The New Beatnicks”.
Dette er instrumentalmusikk,
gitarmusikk,
inspirert av The Shadows.
Bare mer potent.
Det låter som en kule.
Flott arrangert
og fremført.
Remastret
til fingerspissene,
som alle nyutgivelsene
på Norske Albumklassikere.
§
STILLEBEN MED HJERNESVINGNINGER (NATT TIL FREDAG 21. APRIL 2023)
Jeg håper Amerika
gir sine stemmer til Robert F. Kennedy, Jr.
under Presidentvalget
i USA
i 2024.
Ikke fordi jeg synes
at han er fantastisk.
Men fordi han selv ikke synes
at han er fantastisk.
Han er en genuin person,
et genuint menneske.
Ikke en narsissist.
Han er pro-klimaendringer.
Men har aldri brukt det til dommedags-profetier,
for å skremme deg
og manipulere deg.
Han har vært miljøverner
siden 1980-årene.
Han er anti-vaksine.
Eller vaksine-skeptiker.
Hvorfor han er det,
blir bare mer forståelig for hver dag
som går,
i disse mRNA-tider.
Han har en historie som narkotikamisbruker
i sine yngre dager.
Han ble arrestert for heroinbesittelse
i 1983,
og gjennomgikk Cold Turkey på Rehab.
Han kan vurdere opioid-krisen
i USA,
Fentanyl-problemet,
narkotikaproblemet (i verden)
med en tyngde av livserfaring,
som de færreste politikere
er i stand til.
Det er klart han er priviligert.
Han er en Kennedy.
Den mektige Kennedy-familien.
Sønn av Robert F. Kennedy (som ble skutt under valgkampen i 1968).
Og nevø av historiske President John F. Kennedy.
Men han er ikke noen neo-konformist (som Bill Clinton og Barack Obama).
Han er ikke en forretningsmann (som Donald Trump).
Han er ikke en krigshisser (som George Bush, Sr. og Jr.).
Han er ikke en sadist (som Joe “a Winter of Death” Biden).
Han er ikke uhederlig (som Richard Nixon).
Han virker… OK.
Den mest sympatiske (likandes) på valglisten siden Ronald Reagen?
(eller var han bare en skuespiller?)
Eller Gerald Ford?
(som erklærte at Vietnamkrigen var over).
Eller Jimmy Carter?
(Han har et vennlig ansikt).
Han har et ydmykt vesen.
Fintfølende. Empatisk.
Ikke kantete og hardt (som Canadas statsminister Justin Trudeau.
Han minner meg om drittleger).
I motsetning til Bill Clinton
som skrøt av å ha prøvd hasj i hippietiden,
men uten å inhalere,
kan Robert F. Kennedy, Jr.
skryte av at han ja faktisk! inhalerte.
I en Hollywood-kultur
hvor det tilsynelatende
tjener karrieren
å posere med et blendahvitt smil,
kan kanskje
den skrantende
lyden
av stemmen hans
når han snakker,
hindre ham
i å vinne valget?
Han lider visstnok av spasmodisk dysfoni,
som pårvirker stemmen hans.
Du må konsentrere deg litt
for å høre
hva han sier.
Kunsten å LYTTE.
Stem på Robert F. Kennedy, Jr., Amerika!
La verden få se hva han er lagd av.
§
NYNAZISMEN (04.05.2023)
Jeg må le
av komisk tragedie.
Mediene,
også i Norge,
gjør alt de kan for
at Robert F. Kennedy, Jr.
ikke skal komme til orde.
De vil heller ha
onde mennesker
i verdenspolitikken,
som bedriver russisk rulett
på barna deres
med medisinske eksperimenter,
enn å ha en hyggelig
omgjengelig
sympatisk fyr
som sjefen sin.
Jeg skal innrømme
at jeg synes barna deres
er noen jævla drittunger, lol,
jeg liker dem ikke,
men i motsetning
til foreldrene deres,
så vil jeg dem
altså ikke
noe vondt.
§
TORSDAG 4. MAI 2023
Dere som jobber for Google,
dere som jobber for YouTube,
dere som jobber for Twitter,
dere som jobber for Instagram,
dere som jobber for WordPress,
dere som jobber i sosiale media,
dere som jobber i mainstream media,
dere som jobber i CNN og i BBC
og i NRK,
dere som jobber i VG
og i Dagbladet,
i Aftenposten,
dere som jobber med
å bannlyse
og sensure
og demonisere
sannheten,
dere som jobber
på spreng
for å unngå
sannheten,
dere som jobber
i en hver bransje
som mikser
og trikser
med sannheten,
fordi det er løgnene
som betaler regningene deres,
fordi det er løgnene
som betaler husleien deres,
fordi det er løgnene
som betaler sydenferien deres,
fordi det er løgnene
som betaler den nye bilen deres,
fordi det er løgnene
som blir til et nyoppusset kjøkken,
fordi det er løgnene
som blir til en hytte på fjellet
som blir til løgnene
som blir til en hytte ved havet,
som fører til løgnene
som fører til løgnene
som har gjort dere til noen svin.
§
REMEMBER THIS
Like so many people in history,
Jospeh Goebbels wanted to change the world
and make it a better place for all,
and like so many people
before and after him,
he failed and turned it into a nightmare for all.
Everything he touched
turned to shit
instead of gold.
But one day, when he was depressed,
he killed his six children
before he and his wife
killed themselves.
Finally he succeeded.
If you want to improve the environments,
change begins at home.