Tikkende Trekkoppdager

En uke med dikt i et gråmalt hus

ER JEG DUM? / Mandag

Noen ganger spør jeg meg selv; Er jeg dum? Og hva skal
det bli av meg? Men svaret roter seg alltid bort.
Det krøller seg en stund på tungen, før jeg svelger det
ned igjen. Og magesyren tar seg av det. Borte for alltid.

Men nei. Det dukker opp igjen med tid og stunder.
Omtrent som bakterier, kokt i hundre grader, og overlever.
Nå er kjøttet trygt, bare spis i vei. Og hele natten
må tilbringes med hodet ned i en bøtte.

Hva skal jeg gjøre med dette spørsmålet?
Det kan ikke desinfiseres. Og jeg kan ikke løpe fra det,
det tar meg alltid igjen. Men, jeg har funnet en medisin.
Jeg lokker spørsmålet frem, når det aller minst venter det.

Med koseprat. Jeg sier:
Jeg skal bli verdens største finansgeni, jeg skal bli
statsminister i Praha, og jeg skal bli konge av Arabia! Og
spørsmålet? Sklir fornøyd ned i magesyren igjen.

–

DET ER HELT GREIT / Tirsdag

Jeg går rundt i hagen, barbent. Og kjenner på mykt gress
under fotsålene. Et tynt lag med mose under gresset
gir etter. Føttene synker ned, noen centimeter.
Jeg bøyer knærne, og hopper opp og ned. Bakken fjærer.

Men det er slitsomt, så jeg gir meg raskt. Og bestemmer
meg for å prøve ut en ny gange. Venstre fot setter jeg
bak den høyre, ca en halvmeter forbi. Den høyre armen
legger jeg bak hodet, slik at hånden blir liggende på haken.

Så bøyer jeg overkroppen forover, og legger venstre hånd
på venstre ankel. Og begynner å gå, mens jeg lager grimaser
med ansiktet, og sier klukk klukk med lys stemme.
Men kroppen står bom stille, som limt fast i gresset.

Jeg spenner musklene, og tvinger venstre fot fremover.
Ingenting skjer. Jeg gir opp, setter meg i gresset, og ser på
epletreet; Hoppe og sprette, boksen går og klatre i trær.
Det er helt greit, at enkelte ting forblir i barndommen.

–

OM Å GJØRE NOE MENINGSFULLT / Onsdag

Å sitte stille en hel dag, uten å gjøre noen ting, er ikke lett.
Det føles tomt. Men hva er å gjøre noe?
Jeg skriver dikt, leser bøker og lytter til musikk.
Det er mine interesser. Og alle sier; Du Herr Uvane, du kan
hjelpe til å male veggen, du har ingenting å gjøre allikevel.

Hva skal jeg svare?

Mitt siste dikt tok tre dager med hodepine å skrive?
Eller, endelig noe som engasjerer meg, dette har jeg ventet på?
Behovet for å krympe andres verdier til det meningsløse,
er merkelig. Jeg har aldri forstått folk som jogger
klokken syv om morgenen.

Hvorfor, tenker jeg?

Men, kanskje burde jeg stoppe dem? Og si;
Hør her, livet ditt er helt meningsløst. Jeg liker ikke å jogge.
Gå sakte hjem og utfør noe fornuftig. Skriv et dikt!
Nei, det er ikke lett. Hvordan få forståelse for hva man gjør,
og hva er meningsfylt?

Det handler om å tjene penger, gjør det ikke?

–

DEN SISTE DAGEN / Torsdag

Det er natt og stille. Varmt i været, men lummert. Jeg er glad,
men finner ikke roen. Det rastløse ligger og ulmer i kroppen,
som en innvendig kronisk kløe. Sjelen vil noe, men vet ikke hva.

Jeg tenker på døden. Den virker så fjern. Å våkne til en ny dag
føles som en selvfølge. Men det er ikke det. En dag skal solen
gå ned sammen med meg. Og jeg skal være igjen i natten,

når solen står opp igjen. Jeg liker natten, den er fredfylt.
Men ikke mørket. Når jeg legger meg og slokker lyset, står døren
til gangen alltid på gløtt. For å slippe inn en liten stripe med lys.

Men jeg er ikke mørkeredd. Det er ikke det. Jeg tenker;
Der borte ved døren er dagen i morgen. Når jeg våkner, åpner
jeg døren, og går inn i den.

–

Å GI FOLK DET DE VIL HA / Fredag

En gang i blant lyver jeg bevisst. Og ikke alltid for å skåne
meg selv. Naboen sier; Ta bussen til jobben, det er billigere
og sunnere. Du trenger mosjon. Jeg svarer; Du har rett,
bilen forurenser både kropp og luft.

Fra neste uke gjør jeg det… kanskje. Men jeg vet at det ikke
skjer. Jeg går lykkelig de ti meterne til bilen, og kjører av gårde.
Hvorfor er han jeg enig med naboen? Han kan si; Ta bussen
selv, gjør som du vil. Det er ditt liv.

Bland deg ikke opp i mitt. Men jeg sier ikke det. Naboen vil
meg ikke noe vondt. Det er ment som et godt råd, fra hans side.
Og kanskje har han rett? Men hva så? Jeg vil helst ikke såre.
Jeg gir heller folk det de vil ha.

–

NOEN DAGER BLIR BARE BORTE / Lørdag

Jeg våkner tidlig, strekker armene ut, og sovner igjen.
Flere timer senere, når solen står midt på himmelen,
våkner jeg klam av svette.

Det er langt på dag. Jeg føler meg vassen og fjern.
Som om jeg henger på slep, etter meg selv.
Jeg går ut på kjøkkenet, og lager kaffe.

Setter meg, og tar en slurk. Tenker… hva skal jeg bruke
denne dagen til? Ingenting, blir svaret jeg aldri får.
Og sånn er det. Noen dager blir bare borte.

–

OM Å REISE MED HAVET OM HØSTEN / Søndag

Gammel kjærlighet setter sine spor. Den er som årstidene og
havet, vender stadig tilbake. Men uten vår og sommer.
Den er mer som høsten, når intervallene mellom det som lever
og dør blomstrer.

Når det glemte har satt seg godt til rette, og treffes av den
forblåste høsten midt i havet. Den legger seg i bølger og driver
inn mot knuste klipper. Skyller over steiner og sliper vekk den
ru overflaten.

Stokker om på dem. Bølgene snur og vender tilbake til havet.
Vender tilbake til seg selv. Høsten visner aldri,
den lever av levd liv. Spiser av gamle minner og fryser dem
ned i vinteren.

Og når våren kommer, smelter de, og renner ut i bølger.
Minner skal ikke gro. De skal vaskes og slipes i strandkanten,
og reise med havet om høsten.
Jeg snur meg mot land og går videre.

april 29, 2007 - Posted by tikkende | En uke med dikt i et gråmalt hus