Tikkende Trekkoppdager

Juledikt/Nyttårsdikt

GOD JUL

På varme sommerdager
en julekveld i mai
synger Jordmor-Matja
Prøysen på Hawaii

Sommeren er under
og morgenen er her
nattefrosten slipper
for vinteren er nær

Om høsten kommer tidsnok
i Norge 17. mai
er solnedgangen oppe
når månen er en pai

Påskenissen synger
endelig er det vår
hipp, hipp hurra!
og godt nytt år

—-

JULETONER

Din jul
skal være et stivpyntet
palmetre

Din romjul
skal være fulle av gaver
du ikke fikk

Din julemat
skal være tradisjonsrik
spagetti

Din nisse
skal være en barnekjær
pedofil

—-

JULEKVELDSRASISME (DÅRLIG PARODI)

Nå har vi hengt opp niggern
og pynta våre tre
og asiatern ligger
under pakkisen et sted

Ja det var første gangen
at jødestjerna brant
i denne julesangen
som Jordmor-Matja fant

I skjulet har vi stabla
på rekke og på rad
muslimene som babla
tra-la-la-la-Allah-d

Nå skal vi synge tensing
og slappe av på norsk
for juleetnisk rensing
gjør deg så god og dorsk

—-

DETTE ER ET JULEDIKT

Det var en gang en julegris
som vagget ut fra bingen sin på låven
og gryntet og vagget bort til sleden
der reinsdyrene stod på tunet
og bjellet på nissen som hadde hoppet av på taket
og ned i pipa og helt
nederst i peisen der trekubbene var stablet
satt nissen med sekken sin
og sa, ho ho ho, jeg er nissefar under juletreet
og hoppet alt han orket opp igjen
helt til toppen av pipa der aquaviten sto
og ropte ut på tunet, ho ho ho, er det noen snille griser her
og julegrisen gryntet til nissen
som tørket aquaviten bort fra kjeften
med skjegget og trakk gavene opp fra sekken
da julegrisen smatt inn døra
vagget sikksakk mellom julepynten
og smalt spjeldet igjen med halen
og sa, grynt grynt, jeg er en liten påskekylling
til bonden som kvesset kniven mot slipesteinen
og ropte til sønnen som tuslet nypyntet
inn i stua og trasket bort til peisen
og sang, hi hi hi, på låven sitter nissen med sin julegrøt
og fyrte opp i trekubbene og gikk
men snudde da røyken veltet innover stua
og åpnet spjeldet som nissen sto på
så nissen ramlet ned i flammene
og sa, ho ho ho, her kommer nissefar med gavene
da skjegget forsvant i et puff
og julegrisen som sprellet med halen
sa, grynt grynt, nissen er en liten sydhavsgutt
og klasket baken sin ned i gulvet
da bonden tok tak i flesket
og ordnet juleribbe på et blunk
og nissen sa, ho ho ho, det var en gang en julenisse
til sønnen som sto i vinduet
og så på reinsdyrene og spurte bonden;
– sa du noe?
og bonden svarte;
– nei, men jeg synes det lukter svidd her!

—-

JULEHILSEN TIL WILLIAM S. BURROUGHS OG BEATPOETENE

II

Han er en plyndret grav under røntgensolen, narkonissen, der han smetter frem og tilbake mellom sine egne julbeinte flatlusbein.
– Dette er den brillefineste margferien jeg noensinne har hatt, sier han, og blir rødere i grøten når snøen faller så klamt fra bakken.
I sleden hans, hvor gavesekken står trengt opp i et hjørne av stjernene, og narkonissen svever i brunsvidde ullsokker, lytter han høyspent til neglene som ikke vet hva tærne ønsker seg, fordi hullet i hodet er for sent ute til å rakne. Og i samme øyeblikk, i samme nettverk som edderkoppen spinner tråder, overraskes narkonissen av synkdyret som stadig brer sine huler ut i tomrommet og puster ham grønne gysninger i skjegget.
– Nei hærledusten, måper narkonissen, – dette var freskt juletre, og legger strykejernet fra seg i fettvalkene.
En tumleplass, og synkdyret stiger i heliumsballong, til et sted der oppe, i narkonissens hvilemodusøyne. Denne nøyaktige planløsheten, kunne den påskyndes av snyteskaftet, en trompetnese ute av kontroll?
Narkonissen drømmer engler daler ned i et vedskjul, men de synger ikke, de har hammer og spiker i stedet for vinger, og bruker litt av nistepausen sin til å spikre rødmaling på veggene. To spikerstrøk er bedre enn bra og malingen sitter fastspent i gjøkuret.
– Ko-ko, roper synkdyret og vekker armbåndsuret narkonissen ønsker seg så inderlig mye mer enn en bussholdeplass.

I

En annen jul, i en hvitere sky med votter på, og kanskje var det bare noen uker sider påskekylling, eller mindre enn to timer til juleribbe, forvandlet busskuret i grantrærne seg til grisebinge. Plutselig var nøff nøff på ingens lepper, og de som var igjen, de stemningsfulle med snøvær på snei og lua forsvarlig pakket i koffert, hadde gått hjem for å legge seg.
– Tralala, skrallet det gamle uret, rullende, en lystig plingeling så trillende trallende at narkonissen klødde himmelen bak øret i fryd.
Synkdyret, som snorkebørstet orkevalkene etter å ha knivet fra seg, gaflet i seg og drukket av sin overdådighetssøvn, våknet nystrøket i tomrommet mellom armene.

Bussen syntes å ha ringt inn klokka fem. Var dette hederlighetens urverk? Tok man tiden fra ett punkt i bevisstheten, f. eks. fra cirka tannpusstart til ankomsthall i underbevisstheten, var slarket påtagelig. Et tanngebiss, selv utstyrt med fire meter ståltråd kunne ikke fortrenge den trivielles hverdag at bleiehimmelen, forvrengt, sett fra måneside, slark – ut, bare var dagens ekskrementvariasjon av det grøtbollen kunne tilby. Et hvitt utgagnspunkt, med eller uten mandel, som gavepakke eller negativ fargeoppløsning, var en høytidelig sanghyllest til det brunkakete septiksløret, som narkonissen, utstyrt med streng nesetipp måtte basunerende muskelpumpe i tjue minus.

IV

Det henger mot bjellekveld. Plutselig faller skyene fra himmelen. Snøen, den oppløselige travelheten som vanligvis faller saktere enn narkonissen stiger, har fått to lepper å bøye seg på. I bussen sitter kjeveknute med sin knokkelfingrete orgelbrusing og strømmer kulete kuling ut i tomrommet. En knudrete k, som k for knotter i blodskutte knuter, løper i tribuneklapp over narkonissen.
– Mine hender er to sporløse togskinner, klapper han og brummer skjegg:
– Jeg er salig men ingen prest, jeg knegger men er ingen hest, jeg ler ikke men er på fest.
Samtalens mørke kirkegård velter en gravstøtte over himmelen. Kadunk, knas – knaker det i de brasete tretoppene. Synkdyret bobler av ballonger.

V

Det hovne ansiktet på rad nummer tre, han med nesen under julestjerna i vinduet, måler uret sitt med linjal.
– Nøyaktig fem centimeter til avstigning, sier han, og putter uret i buksa.
Fossebruset som uteblir når passasjerene piper, fordi togfløyta er utstyrt med pikkolo, renner i bekkesilder gjennom kupeen.

III

Gjøkuret synes skrinlagt av sparegrisenes sparebluss. De røde skyggene som englene dalte, sprekker som på stylter i et spikerskjul, og suges inn i grisebingen. Narkonissen, halevirvelskutt i ordene, henger fra uret i en tråd av stamming.
– K-k-k-k-k-o-k-k-k-o, presser han frem i pannetrengte pustepenselstrøk, i håp om å gjenopplive gjøken.
Synkdyret, kneløst uthult i sporene sine, folder valkene forbi hverandre. Et kryssdyr oppstår på tvers av seg selv, på linje med knokkelspreng og kinnbeinsymfonisk tubanese. Det plutselige nøffet som oppstår i ekkoet fra tomrommet, sparegriser på blusset og krøller halen etter vedskjulet i gjøken.
– Er det noen snille vedkubber her? Spør narkonissen. Ukjent med at de har brent seg på dette spørsmålet før.

(For det som skjedde, gavepakken, skrelt som en asfaltert mandarin, var innholdet i det han spadde. En jordklump, klemt sammen mellom tærne til vissheten om at asken fra sleden holdt reinsdyrflokken samlet på god avstand. En overbjellete klang på fjellviddene, juletrefot som gonggong i munnhulen, hadde nykjemmet pels å stå på.)

I ½

Tikk-takk, tikk-takk. Helikopterviserne virvler ut av toget. Tribunefeber, som urverk fylt til randen av nøffende ko-ko flesker synkront. En garde! Bussholdeplassen i fjern skråtid, fettskrenser og smetter julene sammen.
– God jul, narkonissen, sier synkdyret, – snart er det nyttår i tomrommet fra i fjor.

—-

I ÅR SKAL JEG VÆRE EN ULYDIG FYR
(Nyttårsforsett)

I år skal jeg være en ulydig fyr.
Fyre opp en sigg *puff, puff* i travleste arbeidstid,
lene meg bakover og si til sjefen at jeg gjør
jobben i morra – det hakke no’ hast.
Truer lavaen med lovverket, plumper jeg ut
at hjernen hans er mentale kreftsvulster i åndslivet
og opplyser at jeg gjerne selger ungene
hans på e-bay: det vil gi høyere inntekt.
Etterpå slaskeslusker jeg innom direktørenes møte,
sier urban lissom etter hvert fjerde ord
lissom – det var den bokmålsdraumen
i (r)æva mi, slarver jeg ut på nynorsk og etteraper
stivbeint pølsegangeri.
Riksmålet gir jeg sju avlyste dagsmarsjer
i, bare jålepromper stumpelumpen –
og blir pampene sure, irettesetter meg,
gliser jeg stjernerått og sier ingen ting.

desember 19, 2007 - Posted by tikkende | Juledikt/nyttårsdikt