Tikkende Trekkoppdager

Dikt og søppeldikt. Et livs- og dødsverk, mitt mestermakkverk

Prompedikt

PROSJEKTET 100 BØKER JEG MÅ LESE FØR JEG DØR

Jeg leser Lolita
av Vladimir Nabokov.
Jeg har sett filmen,
eller filmene,
inkludert 90-tallsversjonen
som jeg husker best.
Jeg syntes ikke at det var en god film,
den var for partisk ute etter å demonisere
Humbert Humbert
og stakkarsliggjøre Lolita
og hennes mor.
I boken er vi inni hodet på Humbert
og vi lever livet hans
gjennom øynene
og tankene
og følelsene hans,
imotsetning til filmatiseringen
som er mer objektiv
og sett utenfra.
I dagens verden av kaklende konformisme
og stiv overleppe-sensur,
tror jeg ikke at noen engang hadde giddet
å skrive denne historien,
enda mindre turt det,
fordi den aldri ville ha blitt utgitt.
Det ville ha vært karriere-selvmord
å skrive en fortelling som dette
i vår samtid.
Man vil ikke lenger vite av
det som eksisterer utenfor A4-mønsteret.
Det skal gjemmes bort
i den mørklagte fortielsen,
i stedet for å løftes frem,
slik at man på den måten
blir bedre kjent med menneskeheten
bak masken.
Det gjør meg glad for at 1955
har eksistert,
det året da boken ble utgitt.
Jeg anbefaler Lolita kjøpt
for bokhyllene,
før kjerringene
i alle aldre
og alle kjønn,
lar den gå med i dragsuget
av kanselleringskulturen.

§

THE CATCHER IN THE RYE

Redderen i rugen.
En roman av J. D. Salinger,
oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen.
Opprinnelig utgitt i 1951.
Dette er en bok jeg har visst om
siden John Lennon døde
den 8. desember 1980.
Morderen som skjøt ham,
Mark David Chapman,
ble tatt med et pocketeksemplar
av The Catcher in the Rye
funnet i jakkelommen hans.
Han identifiserte seg så sterkt
med hovedpersonen i romanen
at han ville bytte navn
til Holden Caulfield.
Han refererte til boken
som sitt manifest.
«This is my statement»,
hadde han skriblet
på innsiden.
Da John Lenonn døde,
var jeg 13 år gammel
og allerede en Beatles-fan,
men jeg hadde ikke
noe forhold
til celebriteter.
Da Elvis Presley døde
tre år tidligere,
den 16. august 1977,
hadde jeg spilt «Solid Gold»
på repeat
på platespilleren,
siden jeg fikk LP’en til jul i 1976,
men jeg husker nyheten
om hans død
som i en tåke.
Jeg visste ikke helt hva døden innebar.
Jeg hadde aldri tenkt på døden før.
Da en eldre bror av meg
vekket meg på morgenen
den 9. desember 1980,
med nyheten om at John Lennon var død,
at han hadde blitt skutt,
så kunne jeg umiddelbart se det for meg,
selv om jeg ikke kjente ham personlig.
Jeg hadde sett cowboyfilmer
med John Wayne
på TV,
og detektivserier med Columbo og Kojak.
Jeg visste hva det ville si
å bli skutt,
selv om jeg ikke kjente noen
som hadde blitt det.
Det var en skremmende opplevelse.
Uvirkelig.
Jeg husker bildet på forsiden
av avisene,
hvor morderen noen timer før
han fyrer av pistolen
på kloss hold,
får autografen av John Lennon
på coveret til «Double Fantasy»,
hans første plate på fem år,
etter en tilbaketrukket tilværelse
som familiemann.
«(Just Like) Starting Over»,
sang han,
og jeg sang med.
Oppi alt dette festet også
The Catcher in the Rye seg,
som en litt creepy sak,
en slags ulykkesbok.
Jeg leste den aldri da,
i tenårene
på 80-tallet.
jeg styrte klar av den.

oktober 17, 2022 - Posted by | Prompedikt

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere liker dette: